Når historien skrives på nytt

Undergroundrailroad

Litteraturen har så mange funksjoner. Det handler alltid om å fortelle og formidle, å anspore en følelse i oss. Noen ganger tenker jeg at forfatteren går i sentimentalitetsfella ved å bevisst trykke på mentale knapper som trigger det mest basale i oss: får oss til å le eller gråte. Men igjen – er det ikke fantastisk at det er mulig å fremkalle en slik empati, hvor vi lever oss sånn inn i fortellingen at vi føler det som skjer i boken i både kropp og sinn?

Romanene om slavenes liv
Men noe av det viktigste litteratur kan gjøre er å minne oss om hva som har skjedd, og hva som kan skje igjen. Jeg har nylig lest Colson Whiteheads Pulitzer og National Bookaward-prisede roman Den underjordiske jernbanen (Kagge), en særdeles vond og samtidig viktig og svært god roman. Vi har lest romanene om slavenes liv i de amerikanske sørstater mange ganger før, fra barndommens lesning av Onkel Toms hytte til Roots – som også ble en svært populær TV-serie som nylig er laget ny versjon av. Men forskjellen på de forskjellige statene i sør, og måten slavene ble jaget på over hele kontinentet – dette er en annen side av den samme historien.

Vi følger Cora, som er tredje generasjons slave. Hennes grunner for å rømme fra plantasjen til den brutale Terrence Randall er til dels impulsive. Hennes medrømling Caesar har fått kontakt med representanter for den underjordiske jernbanen, og med hjelp av den skal de komme seg vekk. Det er et godt fortellergrep å gjøre den underjordiske jernbanen til en faktisk jernbane. På denne måten kan vi følge Coras flukt gjennom de forskjellige statene nærmest sømløst; Georgia – Sør-Carolina – Nord-Carolina – Tennesee – Indiana og til slutt: Nord.

Den underjordiske jernbanen
Den underjordiske jernbanen eksisterte, men det var navnet på en organisasjon som samarbeidet for å hjelpe slaver å rømme fra sørstatene. Det er estimert at dette nettverket hjalp bortimot 100.000 slaver å rømme nordover, primært i perioden 1850-1860 – altså rett i forkant av den amerikanske borgerkrigen. Risikoen disse hjelperne tok for å hjelpe er vanskelig å forestille seg i dag. Straffemetoder av typen henging, brenning og pisking tilfalt også de som hjalp flyktningene – selv om selvsagt straffemetodene som ble tatt i bruk mot slavene på plantasjene var hakket mer oppfinnsomme og brutale.

Alt dette blir skildret detaljrikt i boken. Og det gjør selvsagt inntrykk. I mange tilfeller var nok døden å regne som en lettelse når den endelig kom. Men det får meg også til å tenke på menneskets generelle brutalitet. Hva vi kan få oss til å gjøre så lenge det er normalen. Hva vi kan mene og være helt overbevist om. Jeg vil så gjerne tenke at mennesket er godt i utgangspunktet, men det kan være litt vanskelig noen ganger. Og enda mer vanskelig når jeg leser en bok som Den underjordiske jernbanen. Men samtidig også dette: at noen mennesker med risiko for sitt eget liv faktisk gjorde en innsats for sine medmennesker.

Amerikansk historie er så omfattende, og detaljene er mange ganger uklare. Å lese en bok som denne gjør at jeg også forstår mer om utgangspunktet for det som skulle bli den amerikanske borgerkrigen. Jeg skjønner også hvor stor forskjellen var mellom de forskjellige statene – for det er noe vi ikke er så flinke til å huske på. Statene var i mange tilfeller like forskjellige som nasjoner for øvrig kunne være. Utgangspunktet for krigen som skulle koste over 600.000 mennesker livet var naturligvis ikke bare hvorvidt man skulle ha slaver eller ei. Men for å prøve å forstå noen av årsakene, så funker det å lese en bok som denne.

USA´s nære historie
En annen roman som også gjenforteller historien, og gjør det på en original måte, er kometdebutanten Nathan Hill med romanen Nøkken (Gyldendal). Akkurat som Den underjordiske jernbanen så er også Nøkken politisk og nyskapende i sin fortellerstil. I Nøkken er det vår – eller kanskje heller USA´s – nære historie som gjenfortelles på nytt, med utgangspunkt i historien til en ung mann som ble forlatt av sin mor da han var barn. Da hun dukker opp igjen er det virkelig på et spektakulært vis, da hun angriper en presidentkandidat – en hendelse som blir kringkastet i alle mulige medier og kanaler.

Vi følger den mislykkede forfatteren/litteraturprofessoren Samuel i det han prøve å finne ut av hva som faktisk har skjedd – både i nåtid og fortid. Og på denne måten får vi historien om migrasjon, amerikansk småbyliv på 50-tallet, politiske bevegelser på 60-tallet, hva den ”amerikanske drømmen” handler om, samfunnets maktposisjoner og maktpersoner og hva et menneske kan tenkes å gjøre når hun er besatt av en nisse – ja faktisk en nisse. Det viser seg at denne historien også har tråder som strekker seg helt tilbake til andre verdenskrigs Norge. Det er mildt sagt en mangslungen historie Jonathan Hill serverer oss. Det nærmeste jeg kommer til noe å sammenligne med er hvis Jonathan Franzen og John Irving skulle ha slått seg sammen. Altså: fantasifullt, men samtidig troverdig og velskrevet.

Historien skrives som kjent av seierherrene. Eller de overlevende. Og så skrives den på nytt og på nytt. Hvorfor er vi så opptatt av vår historie? Det ville vært nærliggende å tro at det er, slik som det så ofte blir sagt, for at vi ikke skal gjøre de samme tabbene om igjen. Men historien viser beklageligvis at det stort sett alltid er akkurat det vi gjør. Jeg velger å tro at det uansett hjelper å gjøre et forsøk på å denne gang gjøre det bedre. Og at vår historie – når den blir nedtegnet eller fiksjonalisert – blir noe lysere. Det er lov å håpe.

 

Denne teksten står også på trykk i Magasinet 55pluss.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s