Siri Hustvedts metode

Bokdama Anette Garpestad
Foto: Kine Jensen/55 Pluss

Hva er det med Siri Hustvedt, som gjør at jeg føler meg så umåtelig mye smartere etter å ha lest bøkene hennes? Når jeg skriver dette, er jeg halvveis i essaysamlingen Woman looking at Men looking at Women (Kvinne ser på menn som ser på kvinner, Aschehoug), og langt inne i tankene som tekstene føder, føler jeg på frustrasjonen.

Frustrasjon fordi mye av tematikken som drøftes, ikke burde være nødvendig å drøfte. Det å være kvinnelig skribent og føle at det stadig vekk vektlegges at man er kvinne, uten at det på noen måte blir sett som en fordel – selv ikke for en så stor forfatter som Siri Hustvedt – er frustrerende å forholde seg til.

Samtidig blir jeg oppildnet – kanskje også litt produktivt forbannet. Og på mange måter tror jeg kvinner før meg – og før Siri Hustvedt – har hatt det på samme måte. På et eller annet tidspunkt må man bli litt forbannet, og sørge for å ta den plass man fortjener og som frivillig burde bli gitt.

Siri Hustvedt metode Anette GarpestadI det mye omtalte essayet No Competition forteller Hustvedt om sin samtale med Karl Ove Knausgård, der hun som et avsluttende spørsmål spurte ham hvorfor han i løpet av seks bind og hundrevis av referanser til skribenter kun nevner én kvinne, mens sidene flommer over av mannlige referanser. I følge Hustvedt svarer Knausgård ”ingen konkurranse” på spørsmålet. Det stemmer dog ikke overens med Knausgårds egen erindring av episoden, da han i ettertid ble konfrontert med utsagnet av Dagens Nyheter. Men selv om han ikke husker det slik, så velger han fortsatt å ikke svare på spørsmålet.

At han i praksis avviser en forfatter som Siri Hustvedt, ikke bare én men to ganger i sakens anledning, er interessant. Men langt ifra unikt. I sitt essay bekrefter også Hustvedt at vår tids skrivende menn er homososiale, noe litteraturprofessor Ebba Witt Brattstrøm i sin tid uttrykte om nevnte mannlige forfatter, selv om Hustvedt ikke bruker det samme begrepet.

Menn liker å bli bekreftet av menn, de liker å sammenligne seg med menn, og de beundrer menn på en måte som sjelden kommer kvinnelige kollegaer til gode. Men de vil selvsagt ikke utelate kvinner, så de sørger ofte for å inkludere den ene, gjerne überintellektuelle kvinnen. Så kan ikke noen si at de ikke leser kvinner eller ser dem som likeverdige. De namedropper Simone de Beauvoir eller, som i tilfellet Knausgård, Julia Kristeva.

Hvor frustrerende må ikke dette være, når du er en forfatter på høyde med Siri Hustvedt? Hun har alle kvalitetene som skal til, en historieforteller av de sjeldne, smart og uhyre velformulert. Leser jeg tekstene hennes, så er det ikke et ord eller et komma for mye. Stramt, og likevel fullt av følelser, kanskje også undertrykkede?

Kunstner- og akademiaromanen Det jeg elsket var mitt første møte med henne, en bok jeg har anbefalt videre så mange ganger at jeg har mistet tellingen. Historien hun forteller presterer å være uhyre interessant på et intellektuelt nivå. I møtene og samtalene mellom hovedpersonene vever hun med nennsom hånd inn referanser fra kunst, litteratur og filosofi. At hun etter hvert rammer oss hardt med tragedie, og så samler trådene i en nesten thrilleraktig avslutning, er godt gjort.

Kunstnermiljøer er noe som går igjen i romanene hennes, så også akademia. Og relasjoner. Alltid relasjonene. Mellom menn og kvinner, mellom foreldre og barn, mellom venner. Noen ganger i tilsynelatende litt lettere form, slik som i Sommeren uten menn. Hvem sier at samlivsbrudd ikke kan være både tragisk og samtidig morsomt? For min egen del syns jeg at det var forfriskende at hun tok for seg et tema som nok må innrømmes å være et sårt punkt for noen av oss kvinner midt i livet – å oppleve av mannen din finner en ny og betraktelig yngre kvinne og drar sin vei. For la oss være ærlige – det skjer betraktelig oftere enn det motsatte scenarioet.

Jeg elsker at hun ender opp med å la hovedpersonen Mia Fredricksen være kompromissløs. Alt annet enn patetisk, om enn litt dramatisk til å begynne med. Og det var kanskje her jeg sporet at noe nytt kunne være på gang med skrivingen til Siri Hustvedt. Selv om tekstene hennes alltid har hatt en tydelig feministisk vri, falt det meg inn at hun ikke bare gjorde et forsøk på å være underholdende med Sommeren uten menn. Det var ikke ment å være harselas. Det var ment å sette søkelyset på kvinnen midt i livet.

Da Denne flammende verden ble sluppet, ble det feministiske med ett helt klart for meg. Boken handler om Harriet Burden, en kvinnelig kunstner med begrenset suksess. Men når hun velger å stille ut kunsten sin under mannlige pseudonym, tar karrieren plutselig fart. Boken er bygget opp som innlegg fra menneskene som kjente henne og hadde relasjoner til henne. For er det egentlig sant at det var Harriet Burden som lagde kunstverkene det er snakk om?

Siri Hustvedt
Siri Hustvedt. Foto via Aschehoug forlag

Akkurat som Siri Hustvedt har kalt sin siste bok Kvinne ser på menn som ser på kvinner, viser hun oss i Denne flammende verden hvordan blikket på kvinnen er. Hun skifter linse fra person til person, slik at vi opplever hvordan kritikk kan variere i form, og gjerne være kamuflert som velmenende støtte og råd. Det blir alltid stilt noen ekstra spørsmål og lagt til en dose tvil, der hvor vi gjerne lar en mann slippe unna i tilsvarende situasjoner.

Tingen er den, at når vi en gang har tatt på oss de feministiske brillene, så får vi ikke tatt dem av igjen. Kanskje det er slik med Siri Hustvedt også. Med essaysamlingen, som er en samling med publiserte essays og tekster og forelesninger hun har holdt, blir utviklingen tydeligere. På engelsk har den undertittelen Essays on Art, Sex and the Mind. På norsk er dette oversatt til Kunst, kjønnskamp og identitet. Jeg tror at oversetteren har bommet litt der, for jeg tror det viktigste for Siri Hustvedt er akkurat The Mind – som i intelligensen og kunnskapen, noe som for kvinner i noen sammenhenger kan føles som om det begrenser mer enn det fremmer. Eller kanskje ikke. Her spekulerer jeg, naturligvis.

Det er uansett liten tvil om at Siri Hustvedt bruker stadig større ord for å beskrive det hun ser. Og at boken hun har skrevet er et tungtveiende dokument i opplevelsen av å være en intelligent og talentfull kvinnelig forfatter i vår tid. Kanskje den også kan inspirere enda flere til å ta plass, stille spørsmål og føle seg hakket smartere. Jeg har fortsatt håp, tross alt.

Denne teksten står på trykk i magasinet 55Pluss 3/2017

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s