Lesehistorier: Lena Andersson – Egenmäktigt förfarande

 

Lesehistorier
Lesehistorier. Foto: Flamme forlag

 

– Du burde lese den – den er jævlig funny, altså! sier min venninne G.

Så da gjør jeg det.
Jeg kjøper boken, blar opp, gir den et lite knekk, leser den første siden.

Og så er det Ester Nilsson og jeg. Og Hugo Rask.

Morsomt? spør jeg meg selv i mitt stille sinn, da relasjonen – eller skal vi heller kalle det antirelasjonen – mellom Ester og Hugo utspiller seg. Dette er ikke morsomt, tenker jeg, og har min egen Hugo Rask i tankene når jeg blar videre. Setning på setning som beskriver min egen situasjon og maler opp noe jeg på et intellektuelt nivå ikke har noen problemer med å skjønne er galt.

Eftersom hon stod i en seg myr och inte kom någonstans ens när hon klafsade runt fanns inga möjligheter att ta sig loss. Hon mindes dimmigt att hon fram till nyligen ägnat sig åt annat än sina känslor, försökt lära sig saker och glatt sig åt att finnas till. Nu försökte hon bara förstå om han ville ha henne eller inte.

Ester bør ikke oppføre seg som hun gjør, tenker jeg. Eller burde hun det? Hugo bør definitivt ikke oppføre seg som han gjør, jeg skjønner jo det. Men det stikker som nåler, det jeg kjenner meg igjen i. Hvor blottstilt mennesket er når følelsene løper løpsk, og hvor irrasjonelt man oppfører seg. Hvor irrasjonelt jeg oppfører meg. Og Ester. Jeg rødmer av skam, men greier ikke å legge fra meg boken. Jeg leser videre og synker dypere inn i noe som er mørkt og nesten klebrig. Det er flaut. Det er ubehagelig. Men jeg trenger dette, trenger å møte disse tankene på denne måten.

”Det är inte värt det, kände hon.

Det är alltid värt det, tänkte hon.”

Smarte Ester burde vite bedre. Hun er en moderne kvinne som står på egne velutdannede ben. Hun leverer, hun krever mye av seg selv, og hun har balanse i livet til hun møter Hugo. Hun har så mye på gang, og hun har så vidt startet på sitt liv. Hun vet det jo. Men når bikker hennes rasjonelle sinn over i noe som kan virke som galskap?

Innerst inne var hon inte så imponerad över hans tankar men hans konst var egensinnnig och eftersom att hon var förälskad fick även hans tankar ett skimmer.

Ja, kanskje er det egentlig slik. For hva gjør attraksjonen med oss, følelsen av tilknytning? Gir alt som skjer et skimmer av noe som kanskje er en illusjon, eller forskjønner det som er middelmådig. Og mye vil ha mer, og det er vanskelig å ta et steg tilbake for å se ting tydeligere. Og hvordan tar man et steg tilbake, når det eneste man ønsker er å komme enda nærmere?

Kärleken är en hungrig best. Den lever av beröring, upprepade försäkringar och ögat som ser in i ett annat öga. När ögat är väldigt nära det andra ögat ser ingen av ögonen någonting.

Det er lett å la seg blende av det man har rett foran seg. En bevisst blindhet, fordi vi hele tiden finner tegn og grunner for at det egentlig skal være slik vi ønsker at det skal være. Å elske og bli elsket tilbake. Når kjærligheten er ensidig kan det aldri bli balanse. Den som elsker, ser ikke tydelig. Den som ikke elsker, må slippe den elskende fri.

Jeg har kommet til bokens siste sider og tviholder på den med svette hender. Jeg har litt vanskelig for å puste og en konstant lyst til å klappe boken sammen. Jeg vet hvordan dette går, men vil ikke vite hvordan det går. Hvorfor utsetter jeg meg selv for dette?

Hoppet är en parasit på människokroppen, och lever i fullskalig symbios med människohjärtat.

Jeg leser de siste ordene og kaster boken fysisk fra meg. Den ender opp i den andre enden av stua, vrengt med revnet smussomslag. Jeg får lyst til å plukke den opp igjen, bare for å kaste den fra balkongen, men lar den ligge. Så finner jeg frem en flaske rødvin, åpner den og heller meg et stort glass. Så drikker og gråter jeg, det velter tårer og snørr ut av meg i nesten uforståelige mengder, helt til jeg ikke kan gjøre annet enn le av meg selv. Større klisjé skal du tross alt lete lenge etter – kvinnen som griner med et glass rødvin etter å ha blitt forløst av litteraturen.

Jeg ringer G.

– Takk skal du faen meg ha!

– Ikke funny?

– Ikke det minste funny!

– Vel, jeg tenker at du hadde godt av det.
– Å redusere meg selv til en klisjé?
– Å møte deg selv i døra, kanskje?

– Kanskje.

– Men du hata den ikke?

– Nei, er du gal. Den er dritgod! Jeg kommer til å anbefale den til alle.

– Det ante meg.

– Je suis Ester Nilsson.

– I know.

– …

– …

 

 

Denne teksten er publisert i Lesehistorier (2016), utgitt av Flamme forlag. 

Lesehistorier Flamme forlag
Lesehistorier, utgitt av Flamme forlag. Du finner boken for eksempel her. 

 

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s