Krim for bokelskere

krim 55 pluss

Det blir stadig vekk lysere her oppe i nord. Og for mennesker som meg, som sliter mer enn bare litt med kulde og mørke, så betyr det at stemningen løfter seg mange hakk. Jeg puster litt lettere, kjenner at spenningene i skuldrene slipper taket og begynner smått å drømme om silkemyke sommernetter, duften av nyslått gress og fjordtemperaturer som innbyr til svømmetur.

Men det er fortsatt ukesvis til vi kan kalle det vår. Før den tid skal jeg mange ganger forbanne ureglementerte snøfall, kald vind og isete fortau. Heldigvis kommer påsken som en velfortjent pustepause i slaps og hverdag, og som alltid har jeg store forventninger til at den skal levere maks. Jeg vil ha sol, jeg vil ha kakao i termos, jeg vil ha Kvikk Lunsj og appelsiner. Og jeg vil ha langfri og lesero med mange bøker. For det er det påsken handler om, er det ikke?

Men. Jeg leser omtrent ikke krim! Og frem mot påsken er det det det handler om – KRIM! Det starter med Krimfestivalen og baller på seg med kåringer av årets beste krimbøker, Rivertonprisen kårer den beste krimforfatteren, og nyopprettede Gullkulen kårer den beste oversatte krimmen. Krim i alle kanaler!

Jeg er entusiastisk for fenomenet krim, og digger en gjeng med fantastiske krimforfattere. Likevel virker det som om jeg mangler et krimgen? Jeg har ikke tålmodighet til å lese 300 sider for å finne ut hvem som gjorde det. Jeg må innrømme at de gangene jeg leser krim, så skjer det stadig vekk leser det avsluttende kapittelet lenge før jeg kommer så langt, for så å finne ut om jeg syns løsningen var av en så interessant art at jeg tar meg tid til å lese resten av boka. Det er helt klart menneskelig å like gåter og mysterier, jeg skjønner det. Men jeg vil helst vite svaret med en gang jeg, altså.

Så hva skal en bokleser gjøre, når alle snakker om krim og det forventes at man leser minst en krimbok i løpet av helligdagene? For meg handler det om å finne akkurat de riktige bøkene, de som kombinerer følelsen av å lese en god roman med noen plot og karakterer som også tilfredsstiller en kresen krimleser. Og når jeg i tillegg gjerne får spørsmål om hva som er skikkelig bra, så må jeg ha noen svar å komme med.

Min absolutte favoritt blant krimbøker er Robert Wilsons Et lite drap i Lisboa. Her finner du kombinasjonen av et rystende drap i nåtid og et historisk narrativ som har alt du kan tenke deg av politikk, krig, kjærlighet og svik. Wilson skriver mørkt og godt, og han du blir drevet gjennom boken for å finne ut hva de to handlingene har med hverandre å gjøre. I sine bøker kombineres noe av det beste du finner i nåtidslitteraturen med klassikere av typen Ken Follets Nålen eller Rebecca-koden, og som oftest er det i Wilsons bøker mesterlig gjennomført.

Karin Fossum er en annen favoritt. Det er ikke noen tvil om at hun skriver krim – og av beste merke. Det utpreget litterære språket er uvanlig for krimsjangeren, og gjør Fossums bøker til noe mer enn et vanlig krimmysterie. Dybdeskildringen av karakterene er av en slik art at man må undre seg over hva slags innsikt forfatteren må ha i menneskets psyke. Hviskeren kom i fjor og mottok velfortjent et skred av terningkast seks fra et samlet anmelderkorps, og jeg har rett og slett spart den. Denne påsken blir jeg med Konrad Sejer inn i avhørsrommet for å finne ut akkurat hva som skjedde med Ragna Riegel. Hva har skjedd? Hva har hun gjort? Det vil jeg gjerne vite, og jeg vet at Fossum kommer til å trekke meg rett inn i sitt finurlige univers når jeg setter meg til.

Og så er det min helt over alle krimhelter. Jeg elsker Joona Linna, må innrømme at jeg nærmest har en litteraturcrush på fyren! Jeg leste Hypnotisøren på et tidspunkt hvor aliaset Lars Kepler fortsatt var helt anonymt, og det ble vilt spekulert i hvem som skjulte seg bak forfatternavnet. Jeg kan ikke si at jeg var særlig interessert i akkurat det spørsmålet – som tidligere nevnt så er jeg ikke særlig opptatt av gåter og mysterier. Men Joona Linna, altså – det var kjærlighet fra første setning! Politietterforskeren med den syngende finlandssvenske dialekten, han som alltid har rett, han som med stor ro finner ut av de merkeligste, skumleste og til tider mest bestialske forbrytelsene. Ham liker jeg! Noen ganger psykologisk, andre ganger ren action, alltid rene page turners. Alexander og Alexandra Ahndoril, som Lars Kepler viste seg å hete, har levert en rekke bøker som er vel verdt å få med seg, med Sandmannen som et høydepunkt.

Så får vi tro at det blir en bra lesepåske for alle og enhver, uansett vær og føre. Plasser deg i solveggen, sørg for å ha god kaffe lett tilgjengelig, hør forsiktig fuglekvitter og vinden i grantrærne. Det blir påske i år også.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s