Sommeren uten bøker

Jeg har alltid intensjonen om å lese mer i ferien. Jeg legger en plan, laster ned manus på ipaden, skaffer meg pocketutgaver som skal være lette å bære med seg, i tillegg til at jeg finner frem igjen bøker som jeg har hatt planer om å lese lenge.

Som forlagsansatt er luksusproblemet å ha tilgang på for mange bøker, både fra eget og andre forlag. Jeg har mine forfatterfavoritter som jeg ønsker å lese alt av, noen bøker kjøper jeg selv, andre får jeg. Bøker, bøker, bøker. Året rundt.

Dårlig samvittighet
Problemet er bare det at når ferien kommer så skjer det omvendte av hva jeg tenker skal skje. Jeg leser ikke mer i ferien, jeg leser mindre. Jeg drasser rundt på den enorme bokstabelen min hvor hen jeg enn tar turen, men opplever at bøkene heller føles som en dårlig samvittighet enn en hyggelig feriesyssel, og rent bortsett fra at jeg får litt ekstra muskler og strekk i ryggen av det, så har jeg fint lite igjen for å ta dem med!

Jeg vet ikke hva det kommer av, men når sommeren kommer er det akkurat som om hjernen min tar pause. Klart jeg kan ha de gode samtalene, og engasjementet er like stort, men jeg finner likevel meg selv stirrende ut i intet det meste av tiden hvor jeg befinner meg med en åpnet bok i fanget.

Likevel. Når jeg sier at jeg leser mindre, så betyr det ikke det samme som at jeg ikke leser noe som helst. Det bare føles slik når jeg i erindringen i større grad minnes at jeg har stirret ut i luften, med et glass rosé i hånden, enn at jeg har gjort meg store tanker om den skrevne teksten jeg har hatt foran meg.

Jens M. Johansson

Selveste bokhøsten
Noen bøker har til tross for denne følelsen blitt lest, også i løpet av denne sommeren som nå er forbi. I overgangen til september sitter jeg med den pirrende følelsen av høsten i luften. Med det er selveste bokhøsten i gang, og jeg kan glede meg over at jeg har lest et par av bøkene som fort kan vise seg å være noen av høstens mest interessante.

Rett før jeg skulle sette meg på flyet til Barcelona, fikk jeg stukket til meg en kopi av Jens M. Johanssons nye roman Et godt liv (Tiden forlag), og selv med manussider blafrende rundt meg, må jeg si at han nok en gang imponerer meg med fortellingen sin. I forfatterens forrige roman, Bryllup & begravelser fra 2013, handlet det i stor grad om identitet, på en måte som berørte meg sterkt personlig, på et plan som var helt uventet for meg. Den gang følte jeg at han skrev mitt liv, og det fikk meg til å forstå sider ved meg selv som jeg tidligere ikke har tenkt over. Samtidig som denne opplevelsen fikk meg til å se noe helt eget ved denne forfatteren, bidro den nok også til at jeg forventet meg mye fra hans nye roman.

Årets roman handler atter en gang om en mannlig forfatter. Den handler atter en gang om familieliv, og det handler om hva det innebærer å kunne si at man har levd et godt liv. Hva er et godt liv, egentlig?

Marie Aubert

Etterlatte papirer
Da forfatterens svigerfar dør, blir svigermorens etterlatte papirer tatt med hjem og satt til oppbevaring på forfatterens arbeidsrom – i utgangspunktet til irritasjon, men etter hvert til fascinasjon. Svigermor har helt klart vært en spesiell dame, og gjennom notatene finner hovedpersonen frem til fortellingen om henne, en kvinne som var tenkende og skapende i en verden hvor kvinner helst skulle vite sin plass.

Han finner også frem til fortellingen om svigerforeldrene, et liv som til tider var utradisjonelt og rotete. Og på mange måter finner han sin kone, og får en ny forståelse for hvem hun er og hvor hun kommer fra. Det får ham til å se henne på en nye måte.

Et godt liv kan like gjerne være et levd liv, tenker jeg. Men det slo meg også hvordan Johansson greier å formidle hva kjærlighet er. Kjærlighet er ikke bare pasjon og lykke. Kjærlighet er hardt arbeid. Det er lett å gi opp underveis, og gi etter for irritasjonen og oppgittheten. Det er enkelt å gå, og vanskelig å bli. At man da husker på de øyeblikkene hvor kjærligheten var som sterkest og løfter den frem igjen, er en måte å holde ut.

Noe av den samme følelsen fikk jeg da jeg leste novellesamlingen Kan jeg bli med deg hjem av debutant Marie Aubert (Oktober forlag). I de korte fortellingene tegner hun opp hvor rotete kjærligheten kan være, og hvor uforutsigbar. Hun sier noe om hvordan vi kan ønske oss tilbake til den unge kjærligheten, selv om den var destruktiv, fordi vi rett og slett kjeder oss i hverdagen. A4-lykken kan være tung å bære den også, viser det seg.

Jeg syns at begge disse bøkene maler opp gode bilder av vår samtid, hvordan vi lever nå og hva som forventes av oss. Eller kanskje heller hva vi tror forventes. To velskrevne bøker som ga meg mye å tenke over, og som jeg håper mange vil lese i høst. Og det er jo ikke verst levert, av en sommer uten bøker.

 

Denne teksten står på trykk i magasinet 55pluss #2/2016.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s