Sommerkroppen?

Bikini

Det er den tiden på året nå. Vi har stilt klokka frem mot sommeren og yr.no bestemmer seg plutselig for å være velvillig. Sola! Endelig!

Allerede har det vært hvisket lenge, det starter allerede etter julas sedvanlige fråtsing. Men nå etter påske tar det helt av. Snakket om bikinisesongen, altså, at den er rett rundt hjørnet og at hvis vi skal gjøre noe så må vi gjøre det nå! Det er egentlig allerede for sent, men med noe nødhjelp skal det likevel være mulig å få sommerkroppen på plass.

I år er det 5:2 dietten som er greia – eller er vi over på 6:1? Gjerne i kombinasjon med styrketrening for jenter og løping. Jenteløping. Alt for å oppnå denne bikinikroppen det snakkes om, for at jeg i det hele tatt skal våge å ta på meg dette miniplagget. Nakenplagget over alle nakenplagg, for strengt tatt er det ikke mye hjelp å få i den. Den skjuler lite og støtter mindre. Jeg kjenner presset. Jeg blir ikke yngre, og det blir sagt at etter 40 er det håpløst.

Men hva er det egentlig jeg har å jobbe med?

Jeg står i fullfigurspeilet på soverommet mitt og ser på den nå førti år gamle kroppen min, en formiddag i april hvor det sterke vårlyset er nådeløst. Huden er gustenhvit, nesten blålig med blodårer som tegner ujevne linjer. Leggene er hårete og tørre, jeg har følelsen av at uansett hvor mye jeg smører og smører så er det alltid noe som klør. Føtter med negler som langt i fra oppfører seg slik de skal. Hva skjedde med å vokse utover i stedet for innover? Hard hud, sprukken hud, rare kuler som umulig kan ha noen konkret oppgave der nede rent bortsett fra å få allerede slitne føtter til å se enda mindre pen ut.

Jeg oppdager hår i nye mengder og på stadig nye steder. Slik som på lårene, som om kjønnshåret er i ferd med å breie seg utover, innta ny jord. Hvordan skal jeg få dekket til de greiene der med det bittelille plagget? Hår på overleppen, på haka, i nesen og ikke minst de der lange mørke som gror som vårløk ut av nye og frem til nå ukjente føflekker.

Jeg krymper litt her jeg står, og jeg er ikke akkurat stor til å begynne med. Det er et ganske lite areal menneske det er snakk om dette, men det føles likevel ganske omfattende.

Rumpa er ikke særlig spretten lenger, tyngdekraften er i ferd med å innhente også den. Cellulitter og brustne blodkar lager et særegent mønster på lår og legger. Min eldste kid påpekte her om dagen at ”Du har gåsehud på leggene, Mamma! Fryser du?”, og jeg måtte innrømme at jeg var langt i fra frossen. Leggene mine er prikkete, lårene likeså, og jeg aner virkelig ikke hva de prikkene består av. Det er som om hårposene plutselig har blitt dyttet ut. Og hva med knærne? Lårene er på vei sørover og samler seg som myke snøskavler over kneskåla. Når skjedde dette?

Magen, som har huset to barn i 9 måneder hver, er for så vidt uten strekkmerker, men huden er løs og arr etter to keisersnitt og en blindtarmsoperasjon setter sitt preg. Kroppen min vil åpenbart gjerne lagre reservene på midten, litt lag på lag ut mot sidene. Og den halvveis vittige kommentaren om at ”muffinmagen i det minste sørger for at du ikke får sand i bikinitrusen” hjelper heller ikke. Rygg og skuldre dekket av tatoveringer fra forskjellige perioder av livet mitt, bevisste spor, men ikke lenger på riktig like spenstig underlag. Det flyter litt det hele, både tatoveringene og jeg har blitt litt løsere i konturene. Spesielt sommerfuglen på magen har gått fra å være sexy til å med litt velvilje være søt.

Hva er denne motstanden jeg kjenner på her jeg står og iakttar min egen kropp. Hvorfor er det så problematisk?

Jeg skjønner ikke helt hva som har skjedd med huden, det er noe med feelingen og de mange bittesmå rynkene som er i ferd med å slå seg sammen til dypere furer nå. Jeg ser de første rynkene på brystet og hvordan huden er slappere på halsen, i ferd med å slite seg løs. Hendene mine har for lengst fått sine første aldersflekker, og de har blitt tynnere. Jeg ser nesten fremmed på dem innimellom, kan ikke skjønne at de er mine. Armer med løsere hud, selv om overarmene ikke har begynt å henge riktig ennå. Triceps? Jeg skjønner at den er der inne et sted, men burde den ikke syns?

Puppene er helt greie, tross alt. En nødvendig operasjon løftet vekk over en kilo fettvev, kjertler og hud, og etterlot betraktelig mindre bryster fulle av arr. De står stort sett av seg selv –  men hva er de pølsene på siden som trekker bak mot ryggen? Uansett hvor dyr BH jeg ikler meg så er det begrenset hvor mye jeg får skjøvet oppover og fremover, der hvor jeg føler at puppene skal befinne seg. Bikinitoppen er hjelpeløs, med mindre jeg kjøper meg noe som ligner på skjold – en sånn bikini som jeg husker at min farmor gikk med. En sånn med så store truser at jeg ikke kunne skjønne hvorfor hun ikke bare gikk med badedrakt.

Denne kroppen min som jeg har levd med i snart 40 år. Den har gjort en god jobb, båret meg langt, gitt meg to barn, mye nytelse og en viss grad av smerte. Noen reservedeler og moderasjoner har måttet til, men den er fortsatt fint fungerende. Hva skulle jeg ha å utsette på den?

All denne smerten og motstanden jeg føler på  – er den summen av all perfeksjon jeg ser rundt meg? På reklameplakater, på forsiden av glossy magasiner, i annonseringen på FB som både minner meg på hvor voksensingel jeg er og at alle ekte og innbilte skavanker kan og bør fikses på. Hvorfor rakker jeg slik ned på kroppen min? Hvorfor faller det meg inn å sette ukledelige navn på deler av den, slik som Marta Breen for ikke lenge siden refererte til i sin kommentar i Dagsavisen?

For huden min er myk, jeg ligner fortsatt meg selv, jeg er jo egentlig temmelig avslappet og fornøyd i denne kroppen. Noen ganger løper jeg, andre ganger svømmer jeg, og jeg prøver så godt jeg kan å holde meg sunn og frisk gjennom kosthold. Sykkelen er i bruk så lenge det er bart. Jeg drikker når det passer meg, og det er langt i fra sjeldent. Jeg ligger på sofaen når det passer meg og spiser mer en gjerne god mat de gangene det faller seg slik.

Jeg nyter kroppen min og har absolutt ingenting å skamme meg for. Det er en ganske ordinær, snart førti år gammel kropp, med spor etter levd liv. Jeg likte den da jeg var nitten, jeg var glad i den da jeg var tjuesju og jeg syns faktisk fortsatt det er en temmelig fin kropp! På samme måte som jeg sjelden eller aldri noterer meg hvordan andre ser ut i bikini, så innser jeg at de færreste bryr seg om hvordan jeg faktisk tar meg ut i bikini. Det handler om at jeg må føle meg komfortabel i min kropp. Slik som min venninne Esther sa det: » Eg likar å tru at det er sommaren som må bli klar, heller enn min kropp.» Det er så fint sagt, og så sant!

Så til helvete med disse konstruerte kravene!

Kom sola! Kom sommer! Kom deilige dager ved fjorden! Kom fine formiddager på balkongen! Kom ferietid! Bikinien skal frem og den skal på. For det jeg konkluderer med helt til sist er at uansett ser alt bedre ut med litt farge, også denne helt fullstendig normale, greie, velfungerende snart middelaldrende kroppen min.

bikinikroppen

2 thoughts on “Sommerkroppen?

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s