Kvinneliv i egne rom

Astrid Lindgren. En kvinne som insisterte på egne rom.
Astrid Lindgren. En kvinne som insisterte på egne rom.

 

Sløving på sofaen kan fort ta deg i andre retninger enn det du i utgangspunktet tenker deg. En dokumentar og en roman starter en tankerekke om følelsesliv, feminisme, kreativitet, forpliktelse og frihet – i et eget rom.

Det er januar. Jeg ligger på sofaen, godt pakket inn i ullpledd og lent mot store puter, og ser på film og TV-serier. Eller leser. Og de siste ukene har de to mediene på nærmet seg hverandre i tematikk. Jeg har sett dokumentarserien om Astrid Lindgren på NRK, og er forbløffet, fascinert og imponert over henne og livet hun levde. Det passer godt at jeg akkurat har lest Lotta Elstads Et eget rom (en roman forlaget for øvrig karakteriserer som: En feministisk satire om penger, pupper og professorater), for hovedpersonen i denne romanen, Anna Louisa Germaine Millisdotter, er litt av en dame hun også. 70 år gammel bor hun i en 250 m2 stor leilighet på Frogner, og det er en grei parallell til en etter hvert eldre verdenskjent barnebokforfatter som store deler av livet bodde alene i en stor «våning» i Vasastan.

virginia-woolf
Virginia Woolf. En moden kvinne med egne penger og et eget rom.

I dokumentaren om Astrid Lindgren får vi vite at hun valgte å bo alene etter at hennes mann Sture døde. Noe av det beste hun visste var å låse seg inn i sin egen leilighet, slå seg ned i sofaen og nyte stillheten. Å invitere en mann inn i denne sfæren igjen? Nei takk! Og jeg kjenner igjen den følelsen, hvor lykkelig jeg kan bli over å låse meg inn i min egen leilighet og kjenne at den er min. Bare min. Og at det er opp til meg hvem jeg inviterer inn. Jeg velger når jeg vil være alene, og jeg velger når jeg vil være sammen med andre. Det høres kanskje egoistisk ut. Og kanskje er det det. Hver kvinne burde ha sitt eget rom og sine egne penger, akkurat som Virginia Woolf slo fast allerede i 1928, da hun foreleste på Cambridge – og som Elstad plukker opp igjen i sin boktittel.
Jeg leser inspirert Woolfs Et eget rom på nytt, og får enda mer å tenke over.

«Hvorfor oppdager jeg først nå at så mange kreative kvinner i nyere historie var lesbiske eller levde alene?». Min kusine spør meg dette da vi for noen dager siden kommer i prat om Tove Jansson og hennes samliv med Tuulikki Pietilä. Jeg har ikke tenkt på det jeg heller, før jeg omtrent samtidig kom over en artikkel om poeten Mary Oliver og hennes bok Our World, en skildring av hennes samliv med fotograf Molly Malone Cook.

– Ai, er det løsningen for en kreativ og produktiv kvinne – å gi slipp på barn og samliv med en mann!?

Susan Sontag, fotografert av sin partner Annie Leibowitz.
Susan Sontag fotografert av Annie Leibowitz, som hun delte rommet sitt med.

Det er nok neppe så enkelt. Men det er interessant at det i disse tilfellene handler om kvinner som lever med hverandre som kreative par, hvor begge er kunstnere. Betyr det altså at de gir hverandre plass nok? Enda et eksempel på et slikt par er Susan Sontag og Annie Leibowitz – to kreative og særdeles tenkende kvinner. Susan Sontag drøftet tematikken med kritiker og feminist Vivian Gornick – dette spennet mellom behovet for tid for seg selv og behovet for romantisk kjærlighet, spesielt for kvinner, i en tid hvor et forhold mange ganger blir sett på som det som bekrefter og gjør deg vellykket. «The Crowning Moment» kalte Gornick det i Essays on Feminism (1978). Vi har ikke helt fjernet oss fra dette ennå, har vi?

Astrid fikk barn, noe som fikk store konsekvenser i hennes liv, både personlig og kreativt. Vel å merke var hennes første skikkelig produktive periode som forfatter den første tiden hun levde sammen med sin Sture som «hemmafru», så det er ikke helt sant. Men kanskje denne tilværelsen endelig  ga henne «et eget rom» i tiden hun hadde for seg selv på dagtid? Hennes unge voksenliv hadde vært komplisert, og det er få av dem som strever som føler seg fri, om enn de i teorien er det. Men hva med avhengigheten av «den andre», valget å gå inn i relasjonen. Det kan noen ganger styrke en kreativ person, men andre ganger lamme. Spesielt kvinner.

Carrie Bradshaw ved tastaturet. Looking smashing, i sitt eget rom.
Carrie Bradshaw ved tastaturet. Looking smashing, i sitt eget rom.

Det kan virke trivielt, men jeg tenker på Carrie i Sex og singelliv. Den håpløse jakten etter Mr. Big (som dog til slutt krones med seier…) som gang på gang bryter henne ned men likevel gir henne noe å skrive om. Og forholdet med kunstneren Petrovsky, hvor hun bli redusert til en brikke i hans liv, hvis eneste oppgave er å bekrefte ham. Den mannlige kunstneren som trenger bekreftelse, det er en klisje det også. Men hva med den kvinnelige kunstneren? Og er det ikke typisk at den ene mannen som gir Carrie all kreativ plass hun trenger, oppmerksomhet og kjærlighet – er den mannen hun ikke greier å forplikte seg til. Aidan altså. Det blir for krevende. Hun reagerer med panikk når han prøver å slå inn veggen til hennes egne rom – det sier litt om hvor viktige de greiene der er!

Et-eget-rom_Cover_300-dpi
Et lite glimt av Anna Louisa Germaine Millisdotters rom og arvekunst.

Anna Louisa Germaine Millisdotter i romanen Et eget rom bor ikke helt alene, men det er et valg hun har tatt for å få enda mer plass. Hun ofrer deler av sin frihet for å få mer frihet i form av egen plass, gir seg hen til en allianse med en mann for å forbigå borettslagets regler om at andelseiere bare kan eie én leilighet. Egne rom, slik som hennes salong hvor hun ser på TV-serier og stuller på med sitt. Og det er her hun sitter og leser, og det er her hun – som var en kvinnelig akademisk pioner i sin tid – tar pennen fatt på nytt, etter mange års stillhet. Anna Louisa Germaine Millisdotter forbigår glatt noen andre lover og regler også i løpet av romanen, og selv om hun ender opp i tosomhet (og litt til) så har hun likevel full kontroll. Hun ER sitt eget rom.

Forpliktelser i forhold, forpliktelser til barn. Jeg ser utfordringen med å velvillig gi seg hen til et annet menneske, uten at det har noe med kjønn eller seksuell legning å gjøre. Å med glede gi fra seg friheten sin, for slik er det delvis i nesten alle sammenhenger. Og akkurat som Astrid – jeg liker å tenke at vi kanskje har noe til felles – så føles friheten og uavhengigheten som en gave. Samlivsbrudd og dødsfall er selvsagt ikke noe man ønsker seg, men jeg lurer likevel hva som driver folk til å gå inn i forhold, prøve gang på gang. Den eneste normative oppskriften på samliv mellom to voksne mennesker, altså.

Alle disse eksemplene er hentet fra «vår tid». Med Virginia Woolf som ytterpunkt i den ene enden – og kanskje meg selv i den andre? Jeg forestiller meg at Woolf ville ha vært skuffet over hvor lite som har endret seg, og overrasket over at hennes essay fortsatt den dag i dag er så relevant og tankevekkende. Vår frihet i dag ligger delvis i at vår seksualitet i større grad er frigjort, og at vi ikke lenger trenger å ta konsekvensene i form av «uekte» barn og skam, slik Astrid Lindgren måtte gjøre. I tidligere tider var også mye mer fortiet, noe som i sin tur førte til enda mer skam. Man kunne vite, men ikke si.

I dag kan vi si det aller meste. Sannsynligvis blir det heller en interessant samtale eller en forsiktig diskusjon. Men selv har jeg erfart hvordan følelseslivet mitt styrer bevisstheten min bort fra det jeg egentlig ser for meg at jeg vil drive med. Gjør meg ukonsentrert når jeg vil lese, stopper fingrene mine på tastaturet når jeg vil skrive. Hodet kan bli så fullt av denne andre, at det ikke blir plass til noe annet. Og hvor fri er jeg da, her jeg ligger på sofaen i mitt eget rom?

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s