Å leve i litteraturen. Eller: Hva Kronprinsessen snakker om når hun snakker om å lese.

FullSizeRender[1]
Et utvalg bøker om å leve med litteratur, både som skrivende og lesende. Stig Sæterbakken: Der jeg tenker er det alltid mørkt (Flamme), Antoine Compagnon: En sommer med Montaigne (Solum), Kaja Schjerven Mollerin: Sammen. Hver dag. (Gyldendal) og Marguerite Duras: Å skrive.(Transfe:r)

Tidligere i vår satt jeg på toget sørover fra Trondheim, over Dovre i retning Lillehammer. Kronprinsesse Mette-Marits samtalte seg på vei sørover, intervjuet utvalgte forfattere om litteratur, om skriving og om hva litteraturen har å si for Identitet, som var tema for årets utgave av Litteraturtoget. Gang på gang i løpet av samtalene slo meg hvor personlig dette tilsynelatende er for Kronprinsessen. Dette er noe hun tror på, noe hun brenner for, og var lett å se det for oss som fulgte henne på ferden. Og det satte også noe i sving i mitt indre.

”I litteraturen finner jeg igjen både lyset og mørket. Dette gjør det lettere for meg selv å akseptere den jeg er.” sa hun på et tidspunkt, og jeg nikket gjenkjennende. Samtidig som jeg tenkte at litteraturen også gir oss anledning til å fjerne oss fra hvem vi som lesere er og være noe helt annet. En annen. Det ene henger tett sammen med det andre.

”Litteratur kan aldri være helt selvbiografisk, den vil alltid inneholde en viss grad av fiksjon. På samme måte som fiksjonen alltid vil inneholde noe som er selvbiografisk.” sa Roy Jacobsen under samtalen i Trondheim. Et utsagn som nok de aller fleste forfattere vil si seg enige i.

Harald Rosenløw Eeg, Tore Renberg og Kronprinsesse Mette-Marit samtalte på biblioteket på Oppdal. Foto: Anette S. Garpestad
Harald Rosenløw Eeg, Tore Renberg og Kronprinsesse Mette-Marit samtalte på biblioteket på Oppdal. Foto: Anette S. Garpestad

 

Jeg føler alltid at det er vanskelig å selv sette ord på hvorfor jeg leser, og føler trang til å bruke klisjeer av typen ”det er som å puste, jeg bare må gjøre det”. Kronprinsessen gjør en god innsats i å forsøke å forklare det jeg selv finner så vanskelig å si noe om. Det bare er. Jeg bare må. Noen ganger elsker jeg det, andre ganger kan jeg føle meg lei. Men jeg vender alltid tilbake. Jeg prøver ut nye veier, men ender opp med en papirbok i hånda likevel.

”Barndommen vår kan vi ikke gjøre noe med, ikke ungdommen heller – bortsett fra de av dere som fortsatt er unge. Men kanskje den kan brukes til noe?” sa Tore Renberg i Oppdal. Og der ligger kjernen i det som er Jarle Klepp. Et frø som var Tore Renbergs barndom har blitt til universet rundt denne karakteren. Hva sier det om Tore Renberg? Ikke så mye mer enn at han er en imponerende forteller. Han var flink, sier han. Når han sluttet å være flink så ble han god.

Harald Rosenløw Eeg snakket om hvordan han ble korrigert når han skrev dialekt. Det var ikke lov å skrive så muntlig og så rått Vestfoldsk som han ønsket seg, mente lærerne. Korrekt bokmål var det eneste som ble godtatt. Dette så han som en begrensning helt til han oppdaget at man i nynorsk sto omtrent helt fritt til å skrive hva som helst som kunne regnes som dialekt. Han valgte å være tro mot kjernen i ”sitt” språk, i det språket tankene i hodet snakket. Dette fødte hans litteratur.

Det er kanskje ikke alle forunt å finne ut av det? Jeg føler stadig vekk på frustrasjonen i forsøkene på å formidle det jeg ønsker å si skriftlig, og utfordringene med å komme inn til kjernen i det jeg leser. Jeg føler at Kronprinsessen prøver å gjennom egne erfaringer vise oss hva det vil si å lese, hva det kan gi oss og si om oss. Denne symbiosen mellom forfatter og leser gjør noe for begge parter. Og akkurat som Helga Flatland sa det ”Du kan ikke være en god forfatter uten å lese. Lese mye.” Forfatteren forløser leseren som i sin tur noen ganger forløses som forfatter igjen. En tanke som plutselig overveldet meg, og fikk meg til å se for meg generasjoner av historiefortellere bakover og bakover i tid helt tilbake til den tid hvor språket oppsto og erfaringer kunne overleveres.

Det er en fin og litt svimlende eksistensialistisk tanke. Så nær, men likevel fjern. Boka jeg holder i hånda, ordene som forfatteren har skrevet for meg, for at jeg skal lese dem. Michel Houellebecq lar hovedpersonen i sin nyeste roman, Underkastelse, grunne over det samme:

”Det er bare litteraturen som kan gjøre det mulig å tre i kontakt med en død manns sinn, på en måte som er mer direkte, mer fullstendig og dypere enn selv en samtale med en venn – samme hvor inderlig og langvarig vennskapet måtte være, aldri utleverer man seg så fullstendig i en samtale som man gjør det overfor det tomme arket, der man henvender seg til en ukjent mottager.” og videre ”…en forfatter er først og fremst et menneske, som er tilstede i sine bøker, om han skriver meget bra eller meget dårlig er til syvende og sist ikke så viktig, hovedsaken er at han skriver og at han er reelt til stede i bøkene sine.”

På togreisen sørover fikk jeg tid til å tenke over dette store, og det lille. Den parentesen vi er i historien sammenlignet med grunnfjellet. Dovre står fortsatt, og kommer til å stå lenge etter at vi ikke lenger er. Og som så mange ganger før tenker jeg på hva jeg ville ha gjort hvis ikke litteratur og bøker hadde vært en så stor del av livet mitt. Og som alltid kommer jeg frem til at det er utenkelig. Jeg valgte litteraturen, og kanskje valgte litteraturen meg. Og det er mange ganger en ensom affære å leve med litteraturen, en del av oss lesende kan kanskje aldri deles eller formidles, det er og forblir en indre reise.

Kronprinsesse Mette-Marit leser mye og etter eget utsagn "overalt" . Hun ønsker at Litteraturtoget skal være en pågående prosess, noe meningsfylt som vil bidra til en offentlig samtale om litteratur. Her leser hun for anledningen Philip Roth - Kronprinsessens personlige favorittforfatter. Foto: Anette S. Garpestad.
Kronprinsesse Mette-Marit leser mye og etter eget utsagn «overalt» . Hun ønsker at Litteraturtoget skal være en pågående prosess, noe meningsfylt som vil bidra til en offentlig samtale om litteratur. Her leser hun for anledningen Philip Roth – Kronprinsessens personlige favorittforfatter. Foto: Anette S. Garpestad.

 

På Ringebu rakk vi så vidt å røre ved tanken, da Kronprinsessen samtalte med litteraturanmelderne Kaja Schjerven Mollerin og Knut Hoem, og samtalen handler om akkurat dette – hva vil det si å være en leser? Og hva betyr litteraturen for oss? En bok må være øksen som slår i stykker det frosne havet i oss” har Franz Kafka sagt, og han berører noe med det utsagnet. Nerven i det skrevne ord, de vanskelige temaene som plutselig kan drøftes fritt. Konvensjoner får vike plass for den frie tanken, mørk eller lys. Ikke uten motstand eller smerte for verken forfatteren eller leseren.

”Som om den skrivende med hele sin virksomhet sier: Jeg elsker verden! Et utsagn som rommer et like sterkt, like ektefølt, like inntrengende: Jeg hater den! Som om den skrivende har et umulig prosjekt, som er å finne det ikke-eksisterende stedet, midt mellom det å være helt med og det å ikke være med i det hele tatt.”

Stig Sæterbakken skrev dette i Flammesingelen Ja. Nei. Ja., og det rommer også noe av nerven i spennet mellom den som skriver og den som leser. Møtes vi i det ikke-eksisterende stedet så oppnår vi balanse og opplysning. Det er kanskje sjeldent, men det skjer. Og det er stedet vi evig søker å lese oss inn i.

”Å skrive. Jeg kan ikke. Ingen kan.Det må sies: man kan ikke. Og man skriver.” skrev Maguerite Duras i sin tid, og jeg tenker at det er noe med historiefortellingen, resonnementet og overleveringen som gjør oss menneskelige, mer enn etikk og moral gjør. Bevisstheten over å ha en historie, og en fremtid. Og hvordan dette ikke er norsk, europeisk eller vestlig, men noe som bringer mennesker på hele kloden vår sammen i en forståelse. Å se kinesiske poeter lese på scenen på åpningen av Norsk Litteraturfestival gjorde det enda tydeligere.

Hva prøver Kronprinsessen å gjøre? Så vidt jeg kan se prøver hun på sin måte å vise sin vei til litteraturen, lage en sti, minne oss om hvor viktig det er på så mange plan, for hvem vi er og tankene vi tenker. Og ikke minst at litteraturen hver dag får oss til å tenke nye tanker, eller revidere gamle tanker. Det er etter min mening å bruke rollen sin godt.

Veldig lite er skrevet i stein, heldigvis er mye skrevet på papir. Og tankene rundt det som er skrevet er foranderlige, slik at den samme boken, den samme teksten, den samme fortellingen betyr forskjellige ting når livene våre endres. Så lenge vi leser utvikler vi oss, så lenge vi forteller tenker vi. Igjen og igjen.

På Lillehammer samtalte Kronprinsessen med Ingvild H. Rishøi og Ruth Lillegraven - etter min mening den beste samtalen underveis. Om sårhet i den moderne sosialrealismen, poesibiografi, om å følge magefølelsen og å finne sin egen stemme.  Foto: Anette S. Garpestad
På Lillehammer samtalte Kronprinsessen med Ingvild H. Rishøi og Ruth Lillegraven – etter min mening den beste samtalen underveis. Om sårhet i den moderne sosialrealismen, poesibiografi, om å følge magefølelsen og å finne sin egen stemme.
Foto: Anette S. Garpestad

 

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s