Ingenting er mer tålmodig enn vann

derskyenebegynner
Bildeutsnitt fra bokomslaget på «Der skyene begynner». Foto: Pierre Folk.

Rannveig Leite Molven er aktuell med sin andre roman, Der skyene begynner. Hennes første roman Ordet for hva jeg er nå finnes ikke, kom i 2012, og da jeg leste den følte jeg at jeg hadde mange spørsmål underveis som jeg ikke fikk meg til å stille. Følelsen av å trå forfatteren for nær, gjøre det personlig, var tilstede, slik det kan være når liv på forskjellige måter har rørt ved hverandre, slik mitt liv og Rannveigs liv har gjort. Vi er forskjellige grener av en felles historie.
Denne gangen ville jeg gjøre det annerledes. Jeg ville lese den nye romanen sammen med Rannveig, stille spørsmålene underveis og dele mine egne reaksjoner og opplevelsen av teksten med henne, og gi henne rom til å kommentere lesningen min underveis. Heldigvis syns Rannveig også at det var et interessant eksperiment.

Teksten under er en gjengivelse av vår dialog via Facebook Messenger:

A: Jeg har begynt å lese. Stående på t-banen med den ene hånden på styret til sykkelen min, og i den andre hånden boken. Prøver å holde meg oppreist, samtidig som jeg raskt kommer inn i stemningen i boken. Hva er det med den umiddelbare følelsen av ensomhet. Det føles nesten som om han og hun møtes i et urbant vakum?

R: Det er en veldig god beskrivelse; å møtes i et urbant vakum. Jeg har forsøkt å gå inn i en tilstand av oppløsning, en langsom katastrofe.

A: Mest av alt føler jeg på ensomheten deres. To ensomme mennesker. Like ensomme sammen som hver for seg.

R: Det er de nok. Begge er nok litt ødelagt, og det er ikke et forhold som begynner bra og så blir dårlig, det er egentlig dårlig hele veien, selv om det også er små glimt av noe som kanskje kunne ha vært. Eller kanskje ikke. De er vel sjelden på samme sted, selv når de er sammen, som «jeg» sier.

A: Jeg henger meg litt opp i det du sier om at det begynner. I scenen hvor de går til sengs kjenner jeg at det klør i meg. Den ene siden av meg vil kalle det som skjer for et overgrep. Den andre siden av meg vil kalle det for å hengi seg totalt. Legge livet sitt i hendene til denne andre.

R: Ja, det er ikke ensidig det ene eller det andre. Jeg har tenkt en del på noe fra Wide Sargasso Sea; «I tell her so. I warn her. I say this is not a man who will help you when he sees you break up. Only the best can do that. The best – and sometimes the worst.»

A: Scenen med eplene er ganske talende for misforholdet mellom ham og henne. Hvordan man i forhold fortsetter å tvinge seg til å bli, nesten trassent, i et forhold man ikke burde være i?

R: Ja, scenen med eplene håper jeg får frem noe av det desperate i en sånn trass. Det er jo også skrevet litt ekstremt, eplespisingen blir også en form for selvskading, i et forsøk på å få oppmerksomhet hun egentlig vet at hun aldri kan få.

A: Scenen hvor du skifter fortellerstemme. Eller kanskje heller lar henne lytte. Mose, lav og trær. Et bilde av noen som heller bodde ute i naturen enn «hjemme». Det er en stor kontrast til det nesten klaustrofobiske innelivet som han og hun beveger seg i?

R: Der hvor han forteller om oppveksten, begynner vel naturen å krype inn i historien. Som du sier er trærne osv en kontrast til hvordan de lever, forholdet er klaustrofobisk både på et konkret fysisk plan, de er sjelden ute, men også stemningen mellom dem er ofte klaustrofobisk, slik du snakket om tidligere, om å leve i et vakum.

A: «…jeg vet ennå ikke hva den var, den kjærligheten, det er en tanke som stadig glipper…» Denne delen av setningen har jeg tenkt på store deler av dagen. Den flyktige fornemmelsen av følelser som har vært, i kontrast til nye følelser og en nåtilstand.

R: …

A: Graviditeten nevnes bare såvidt. Men måten Minks ankomst sammenfaller med oppbrudd, delvis isolasjon og en tilværelse som smuldrer opp, kan minne litt om hvordan livet endrer seg når man får barn. Jeg stusser litt over hvor emosjonelt distansert hovedpersonen er, selv om hun er observerende og analyserende. Hva tenker du om det?

R: Hun er nok ikke helt «der» alltid, noe i henne er kanskje ødelagt, eller i ferd med å bli det. En del av utgangspunktet var tanken om at om verden endrer seg, selv til det ugjenkjennelige, vil de vanlige tingene i livene våre også fortsette å skje.
Og ja, det er ingen tydelig overgang der, ingen stor hendelse, katastrofe, mer en langsom prosess, som etter hvert blir tydelig. Sånn sett kan en vel også si at det handler om forfall på flere plan.

A: Det først mot midten av boken at tanken om at handlingen ikke foregår i nåtid, men heller kanskje i en nær fremtid, innfinner seg. Dystopien trer tydeligere frem. Verden forfaller, og menneskene kan tilsynelatende ikke gjøre noe annet enn å innfinne seg med det. Det er en nummenhet over det, nesten som en sorg. Og undringen over dette barnet som vokser opp midt i det hele. Jeg kjenner at jeg blir emosjonell av dette bildet, denne tanken på barn som vokser opp til en uviss fremtid.

R: Bekymringen for barnet. Det er en redsel der, som nok er veldig sentral.

A: Sekvensene med Lou. Det oppleves som om de tilbakeblikkene «hun» har mest handler om tap. Men hun sier også at minnene fra tiden før Mink er i ferd med å famle, og verden rundt henne gror igjen. Hvorfor dukker minnene om Lou opp på dette tidspunktet? Hva utløser dem?

R: Jeg tenker vel at det er det at hun er i ferd med å bli syk som fremkaller minnene. Jeg har veldig bevisst valgt å ikke gi henne en fortid, fordi jeg vil at hvordan hun er skal forklares bare delvis, ut fra hvordan hun er, og korte glimt inn i livet hennes før han, og før Mink.

A: Merkelig nok er tanken på at verden går i stykker helt troverdig. Stemmer godt overens med vår tid, og den ignoransen vi utviser. Hun gir ikke opp, selv om jeg heller ikke føler at hun (foreløpig?) er desperat heller. Hun gjør det som må til. Men hadde hun gjort det samme uten Mink? Hvem ville hun ha vært uten datteren?

R: …

A: Sivilisasjonen blir borte. Mennesker blir borte. Men du dveler ikke ved hva som har skjedd med dem. Hun godtar det som skjer, selv om jeg kjenner uroen og sorgen. Barna de ser da de graver opp grønnsaker, får meg til å føle frykt, ikke omsorg. Noe med følelsen av at vi mennesker ligner på katten. Vi er dyr, tross alt.

R: Jeg skriver ikke så mye rundt hva som har skjedd med folk som bodde der før. Vel, det kommer opp noe, men mye er opp til hver enkelt leser å tenke seg til. Det er jo som du sier en ignoranse, samtidig som vi vet, en redsel som er velbegrunnet, men som vi også skyver bort. Det er også mulig at teksten krever at en har lest/sett en del sci fi, for jeg trekker veksler på mye der, selv om jeg har valgt å skrive en historie som ligger tett opptil en virkelighet som er lett gjenkjennelig for oss. Ungene, altså de store som de møter, tenker jeg er skremmende, skal være skremmende. De er kanskje forlatt, de lever sammen, kanskje uten voksne.

A: Den beste sci fi´en er jo, etter min mening, ofte den som ligger svært nært opp mot både våre erfaringer – forsterket – og vår virkelige verden. Slik opplever jeg det også her. Både i opplevelsen av at hun går litt inn og ut av sovende tilstand, svekkelsen av kroppen hennes, samtidig som naturen brer om seg, tar over.
«Ingenting er mer tålmodig enn vann» var en annen setning som jeg bet meg merke i. Vannet er også evig tilstedeværende i boka, som regn, hav, elv, fukt. Jeg kan nesten fornemme klær og tepper som aldri blir helt tørr.

R: I en av mine favoritt sci fi-filmer, Blade Runner, regner det. Hele tiden. Det er mørkt, dystert, og det regner. For meg fremstår dette også som realistisk, et resultat av en natur ute av balanse, og dessuten noe som gjør at forfallet skjer raskere. Vann er livsnødvendig, men også ødeleggende, og tålmodig. Det bryter ned fjell, når det får tiden på seg. Våre hus og byer er små og skjøre i forhold til store fjell.

A: Ensomheten begynner å bli påtagelig, og Mink søker seg vekk, beveger seg rundt uten at «hun » vet hvor. Vi aner et nytt fellesskap, i tillegg til flokken av katter hun omgir seg med. Denne løsrivelsen, opplevelsen av at barnet frigjør seg fra en mor som etterhvert mer oppleves som en belastning. Jeg opplever at jeg selv ser slik på mine barn, kjenner på tanken om at de snart kommer til å dra sin vei, klare seg selv. Er ikke dette en typisk «morstanke». At navlestrengen skal kuttes på nytt?

R: Ja, det er nok en typisk tanke for foreldre, at barnet beveger seg i større og større sirkler bort fra en, en mister mer og mer muligheten til å beskytte dem, og de begynner å leve sine egne liv en kanskje ikke vet så mye om, alltid. Og dette forholdet finnes også i mer ekstreme livssituasjoner, enten det er sykdom, eller å bo i et område av verden som på en eller annen måte er urolig, ustabilt, og forsterkes som du sier av dette. Mink har vokst opp i dette forfallet, denne byen, og for henne er ikke dette noe nytt, det er ikke noe uvant med det. Det krever ingen tilpasning, men er for henne alt hun kjenner.

A: Da de omsider drar fra byen, føles det som en lettelse. Og huset de finner som en pustepuse. Det lysner, samtidig som mørket er tilstedeværende. Vi vet at det ikke kan vare, men det føles likevel godt. Det er bildet jeg sitter igjen med til slutt.

A: Jeg kommer til å tenke mye på deler av denne boken. Tanken på en nærliggende endetid, en endring av verden slik vi kjenner den, er ikke ukjent. Cormac McCarthy og Justin Cronin er andre forfattere som tar for seg tematikken. Men mest av alt syns jeg du har skildret nerven i foreldreskapet. Forholdet mellom mor og barn, angsten du hele tiden bære på, den kan være utmattende. Og det å sette det i en slik ramme som du har gjort, forsterker  den følelsen.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s