Skarp sarkasme i tykk strek – intervju med Nina Hemmingsson

nina4

Jeg vil vise at menneskene er mye mer komplekse enn hva vi fremstilles som, sier Nina Hemmingsson, en av Sveriges mest profilerte og samfunnskritiske tegneserieskapere. En gang ble hun til og med sensurert. Årsak: Et blottet underliv.

IMG_4496
Nina Hemmingsson sammen med Mette Hellenes etter seansen på Litteraturhuset. Foto: Anette S. Garpestad

Første gang jeg kom over Nina Hemmingssons tegneseriestriper og enrutinger var i 2006, da hun gjorde furore med boken Jag är din flickvän nu. Det var alt annet enn mainstream og jeg ble sugd rett inn i verdenen til den navnløse hovedpersonen; den temmelig kraftige, svarthårede kvinnen med tomt blikk og uhyre skarpe replikker.

Jeg har avtalt å treffe Hemmingsson på Litteraturhuset i Oslo, der hun denne kvelden skal delta i en samtale med norske Mette Hellenes og Erle Marie Sørheim. Det jeg vet om Hemmingsson er at hun er født i 1971, bor i Stockholm med tre barn og en mann, og har utgitt en rekke bøker siden debutboken i 2006, nå senest Snyggast på festen som ble utgitt i sommer. Hun har tegnet fast for Aftonbladet i en årrekke, og har i tillegg hatt flere separatutstillinger. Jeg føler at det er mer nærliggende å titulere henne tegneseriekunstner enn tegneserieskaper, men tekstene hennes er en så relevant del av det hun produserer at det ville være feil å bare fokusere på illustrasjonene. Det er teksten som slår, så til de grader forsterket av tegningene. Hun har også rukket å debutere som lyriker med samlingen Det var jag som kom hem till dig. For den mottok hun Karin Boyes litterära pris, og i den anledning ble det sagt ”…en stundom brutal och stundom kontaktsökande poesi där pregnant ilska växlar med känslan för insekters vingrörelser”.

Jeg har hørt at Hemmingsson i perioder nærmest har isolert seg fra omverdenen, og at det er nærliggende å tenke at mørkret hun beskriver er noe hun selv har hatt førstehånds kjennskap til. I tegneseriene er det nok det pregnante sinnet som er mest slående, men illustrasjonene hennes kan også føles utrolig vare og ømme. Hun veksler mellom grove og ujevne tusjstreker i kombinasjon med fargelagte flater og varierende rammer. Bruken av pastellfarger i debutboken er i senere år byttet ut med en sterkere fargepalett. Hun tegner ofte på det hun finner rundt seg, på et ruteark eller det tynne papiret i en av de utallige Moleskinbøkene hun bærer med seg. Hemmingsson har ikke vært på Litteraturhuset før, og selv om hun har vært i Oslo flere ganger så er det ikke den norske byen hun kjenner best.

– I 1996 startet du på Kunstakademiet i Trondheim. Hvordan endte du opp akkurat der?
– Som kunstner har egentlig ikke de geografiske landegrensene så mye å si, og for meg føltes det mer nærliggende å reise til Trondheim. Å studere i for eksempel i Malmø var omtrent utenkelig, for selv om det er i Sverige, ligger det faktisk mye lengre vekk fra hjemstedet mitt.

– Har du alltid tegnet?
– Ja, men det sier alle kunstnere.

– Hvordan var det å studere på kunstakademiet?
– Man skulle jo ikke holde på med tegning og grafikk på den tiden. Alt var i ferd med å bli multimedialt. Installasjoner, video og performance var det som var tingen, så da gjorde jeg også det. Veiledningen var minimal. Jeg fikk følelsen av at vi heller skulle bli flinke til å konstruere oss selv enn å faktisk bli gode til det vi holdt på med. Det var så tilfeldig det hele, og jeg passet aldri inn i det å sosialisere på den riktig måten, knytte kontakter og bli en del av et miljø. Jeg presterte omtrent å snakke meg lei av kunst. Vi analyserte oss nesten i hjel.

Senere samme kveld uttaler Hemmingsson på scenen: ”Jeg kunne like gjerne ha sittet på rommet mitt i fire år og brettet binderser. Ingen ville ha brydd seg.
På kunstakademiet kjørte hun likevel på med det forventede opplegget i fire år, gjorde det hun trodde ville være det riktige kunstnerisk. Frem til to uker før avgangseksamen jobbet hun med en lydinstallasjon, før hun brått skiftet fokus. Hun gikk tilbake til tegningen og endte opp med å fylle et helt rom med illustrasjoner som hun førte opp på veggen ved å male på projiseringer av de originale tegningene.

– For første gang på så utrolig lenge føltes det som om jeg gjorde noe riktig.

Det skulle vise seg å være akkurat det. En helt riktig retning. Hun fikk velfortjent oppmerksomhet og arbeidsstipend etter avgangsutstillingen, men det var ikke smertefritt. Og det er her mørket kommer inn i bildet.

– Det var en ekstremt stressende periode. Jeg fødte mitt første barn, jobbet med avgangsutstillingen, bare kjørte på og tok skikkelig radikale valg både privat og med kunsten min. Jeg endte opp med å isolere meg helt i halvannet år. Murte meg inne. Skrev og tegnet, gjorde ingenting annet. Det var én eneste venninne som nektet å la seg stenge ute. Hun holdt ut. En dag så hun på den ene bunken med ting jeg hadde skrevet og den andre bunken med det jeg hadde tegnet og sa: ”Du burde lage tegneserier”. Før hun ytret de ordene hadde det ikke falt meg inn.

– Da du kom ut av isolasjonen og hadde sittet og produsert tegninger og tekster i nesten to år, kunne du da bruke det du hadde skrevet og tegnet?
– Nei, jeg begynte helt på nytt.

Etter dette gikk ting relativt raskt, noe Hemmingsson forklarer med at hun ikke visste noe om tegneseriebransjen og derfor sto ganske fritt. Mennesker som hun nå føler at hun burde ha hatt ekstra respekt for, tok hun direkte kontakt med. Og selv om de ikke skjønte alt av det hun viste frem så likte de det de så. Striper kom på trykk i det viktige tegneserietidsskriftet Galago og hun tegnet fast for studentbladet Ergo. I 2006 kom så debuten med Jag är din flickvän nu, en bok som umiddelbart ble en suksess.

– Det kom fullstendig uventet på meg at Jag är din flickvän nu skulle bli så stor som den endte opp med å bli.

IMG_4424
Noen eksempler på Nina Hemmingssons strek. Foto: Anette S. Garpestad

I boken skildrer og kommenterer Hemmingsson rått de forventninger som vår tids samfunn legger på oss. Hun viser frem et nesten nakent sinne, en irritasjon som kommer til uttrykk gjennom ekstremt sarkastiske kommentarer. Hun arresterer dumskapen direkte, og selv om karakterene hennes kan virke sårbare så kan de ikke anses som ofre. Det finnes en tydelig feministisk vinkling hos Hemmingsson, noe hun med et skuldertrekk sier er en naturlig konsekvens av at hun selv er feminist. I Sverige fremstår feminismen sterkere og mer selvfølgelig enn i Norge, ansporet av blant annet den feministiske antologien Fittstim i 1999. Et større antall kvinnelige tegneserietegnere er profilerte og i aller høyeste grad tilstede i det offentlige ordskiftet, primært på den politiske venstresiden, i miljøbevegelsen og kanskje aller mest som uttalte feminister. Tegneserieskapere som Liv Strömquist og Lina Neidestam har sammen med Hemmingsson blitt trukket frem som eksempler på en feministisk tegneserietrend som har fått og fortsatt får stort gjennomslag. Da Liv Strömquist fortalte på radio at hun som ung tegneserietegner hadde blitt avfeid av en mannlig kollega med kommentaren ”Jenter tegner bare tegneserier om mensen”, ble resultatet at 31 kvinnelige tegneserietegnere gikk sammen og laget antologien Kvinnor ritar bara serier om mens – en 150 sider tykk tegneserieantologi om akkurat mensen. Og hva gjorde Liv Strömquist? Hun gjorde det til sin spesialitet å tegne serier om det kvinnelige kjønnsorganet, nå sist med samlingen Kunskapens frukt.

– Hvor ser du deg seg selv i denne bevegelsen?
– Altså, jeg drives mest av en vilje om å nå ut, og viljen er så sterk at den blir min drivkraft. Jeg ser ikke utelukkende på meg selv som en feministisk tegneserietegner, jeg vil noe mer. Hvis det jeg tegner og skriver oppfattes som politisk, er det gjerne på vegne av svake grupper i samfunnet. Kvinner står svakere enn menn, det blir et av mine poeng, men ikke det eneste. Det handler om de svake, det skjeve, det dumme. Jeg vil vise at menneskene er mye mer komplekse enn hva vi fremstilles som.

Depresjoner, rasisme, og et skråblikk på de eldre. Kommentarer til vår tids fiksering på utseende og alle forventninger som finnes om å finne lykken i tosomheten. Som oftest er det den karakteristiske svarthårede hovedkarakteren som serverer de drøyeste kommentarene. Lenge nektet Hemmingsson for at denne kvinnen var henne selv, men hun slapper mer av med tanke på det nå.

– Det er klart det er mye av meg i henne. Hun er som personen du ser i speilet. Det er deg, men likevel noen som er det motsatte av deg. På mange måter er hun mitt ideal, hun sier så mange av de tingene jeg skulle ønske at jeg kunne si i gitte sammenhenger. Men det hadde nok ikke alltid vært særlig lurt. For eksempel på foreldremøte på skolen.

– Når du kjenner motstand idet du publiserer noe, så har du som oftest truffet. De gangene jeg føler den motstanden, vet jeg at reaksjonene kan komme, og jeg er klar for dem når de kommer. Det er de gangene jeg virkelig ikke forutser reaksjonene at det kan føles vanskelig

Det er lett å se at noen lar seg provosere av det Hemmingsson skriver og tegner. Det overrasker henne likevel at det som provoserer mest kan være tegninger hun selv ikke ser på som provoserende. Treffende nok var det et kvinnekjønn som endte opp med å få henne sensurert. Plakaten for en utstilling i Växjö ble nektet hengt opp fordi reklamefolkene var redd bildet kunne oppfattes som støtende. På plakaten var den mørkhårede hovedkarakteren hennes avbildet med blottet underliv, noe Hemmingsson ikke hadde vurdert som problematisk i det hele tatt. Hun ble fullstendig tatt på senga av reaksjonene.  «Det är lättare att få igenom en snopp än en snippa«, sa hun til pressen i sakens anledning. Hun endte opp med å plassere et tegnet hus foran det uforståelig problematiske underlivet, en løsning som ikke var ideell.

– Hva tenker du om den sensuren du ble utsatt for?
– Jeg tenker slik. I Stockholm smeller Sverigedemokraterna opp reklameplakater på t-banen der de mistenkeliggjør de østeuropeiske tiggerne i byen, for så å si at de bruker sin ytringsfrihet og hevde at det er det viktigste prinsippet i verden. Men hvor er de når min ytringsfrihet og kunstneriske frihet er under angrep? De sto ikke akkurat på barrikadene for min rett til å ytre meg, men det er jo ingen overraskelse.

Det er opplagt at samfunnets tilstand som sådan er en viktig inspirasjon for Hemmingssons kunst – men hva mer?  Hun sier at hun stort sett ikke lar seg inspirere av så mye av det hun ser rundt seg rent visuelt.
– Jeg finner det meste av det som ender opp som tegneserier inne i mitt eget hode. Man blir god på sånt etter hvert når man vet at det finnes der. Det er også grunnen til at jeg alltid har med meg notatblokk. Akkurat som dem som fører drømmedagbok og sier at det blir enklere og enklere å huske drømmene når man begynner å notere dem ned, så fungerer det slik med tankene mine. De må ut, enten som en tekst eller en tegning. Man må våge å se på sine egne tanker!

– Hva kommer først hos deg? Tekst eller tegning?
– Teksten kommer alltid først, selv om den kanskje ikke ender opp helt slik jeg hadde tenkt den når jeg er ferdig med å tegne. Jeg fintegner heller aldri. Mange illustratører lager først en skisse, og så tegner de det ferdig resultatet. Jeg later alltid som om jeg bare skisser, og det er noe av grunnen til at tegningene mine blir laget på så forskjellige materialer. Jeg bare ”skisse skisse”, og ”Oi!? Nå var jeg visst ferdig!”, og sånn holder jeg på.

Variasjonen i teknikker kommer også til uttrykk når man leser Så jävla normal, oppfølgeren til Jag är din flickvän nu. Etter å ha bladd seg forbi forsiden, med en smilende kvinne som sprer beina vidt og viser oss vulvaen sin, så bærer det inn i et variert og makabert univers. Streken er uvøren og tekstene roper mer enn hvisker. Dette er den utgivelsen som Hemmingsson selv mener er den beste, og den som har solgt minst. I sin hittil siste utgivelse, Snyggast på festen, er Hemmingsson tilbake i den dimensjonen vi kjenner fra enrutingene som publiseres i for eksempel Nemi, der hun er
fast bidragsyter. Det har ikke blitt flere norske oversettelser av Hemmingssons bøker etter at Schibsted ga ut Jeg er kjæresten din nå i 2008. Manglende oversettelse ser uansett ikke ut til å ha
noe å si, for når klokken nærmer seg 19.00 er Litteraturhusets storstue så å si fullsatt. Et møte med både Nina Hemmingsson og Mette ”Kebbelife” Hellenes trekker et stort publikum. Det må være lov å si at tegneseriens kår har bedret seg betraktelig i senere år.

Kveldens siste spørsmål fra publikum lød: Kunne hun ha tegnet en serie med en mannlig hovedperson?

”Näh. Det finns nog gubbar i tecknade serier.”

Ferdig snakka.

 

 

Dette intervjuet sto på trykk i Bokvennen Litterært Magasin nr.4/2014, et nummer som i sin helhet er viet tegneserier.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s