Livet. Døden. Minnene.

bryllupogbegravelserDet selvbiografiske har vært i fokus litterært i noen år nå, så også i Jens M. Johanssons nye roman Bryllup og begravelser. Men aldri tidligere har det selvbiografiske gått så inn på meg som denne gang. Det står Roman under tittelen, og det er også slik jeg velger å lese boken. For selv om dette ligger nært opp mot faktiske forhold og hendelser, så er det litterært, og forfatteren tar seg akkurat de frihetene han føler for – slik en god forteller skal.
Men hovedpersonen i boka heter Jens, og han har i aller høyeste grad en historie som sammenfaller med forfatterens egen.

Voksne Jens tar et oppgjør med barndom, oppvekst, foreldreskap, samliv, familie, jobb, identitet og tilhørighet. Og det berører. Sterkt. Kanskje det er en generasjonsgreie, for vi er jo langt fra alene om å ha erfaringer med å være skilsmissebarn på 70- og 80-tallet. Og vi er ikke alene om alt vi strever med til daglig, i det vi prøver å holde hundre hverdagsballer i luften samtidig, i et samfunn som føles som om det snurrer stadig raskere.

Bryllup og begravelser er fortellingen til en mann som har lag på lag med erfaringer, uten at det gjør ham verken større eller mindre, klokere eller mer reflektert enn «the next guy». Han er en mann som styrer med sitt, håper å få det til og gjør sitt aller beste, om det så er skrivingen, oppdragelsen av barna, samlivet med kona, forholdet til vennene eller som sønn. Det handler om å få noen av de tingene som surrer rundt i hodet ned på papiret, sortere dem og kanskje finne noen svar. Det er de færreste som klarer den øvelsen der. Jens M. Johansson gjør akkurat det. Han lager noe stort ved å være lavmælt.

Unge Jens mister sin far plutselig, en far han kun har hatt sporadisk kontakt med. Hva gjør en slik krise med en ung mann? Barnet Jens vokser opp hos mor, med stefar, mens han savner far som bor i Sverige, og dyrker de felles treffpunktene de har. Voksne Jens prøver å nøste opp i trådene bakover i livet, for hvilke hendelser er det som har formet ham som voksen mann? Hvordan er det å være det eneste kontaktpunktet mellom to nett av familier, den følelsen av å delvis mangle identitet, eller i det minste å ikke se helheten i den. Unge Jens møter kjærligheten og bygger noe som skal bli fremtiden, med alt det innebærer. Voksne Jens blir selv far. Og slik det ofte er i vår tid, så har vennene nesten en like viktig posisjon i voksen Jens liv som det familien har. Hvordan påvirker egen atferd kjernefamilien, jobben, det kreative, vennskap. Mange er aspektene og inngangene til denne fortellingen, og forfatteren forteller. Og han forteller det godt.

Minner blir i stor grad brukt som utgangspunkt for fortellingen, både forfatterens egne minner, men også ting han blir eller har blitt fortalt og spor han finner underveis. Og han gjør seg tanker rundt sin egen rolle i disse sammenhengene, på en måte som er både klok og utleverende. Og det slår meg flere ganger under lesningen at det må ha kostet, kostet å ta i følelser og skuffelser, savn og sårhet. Jeg syns spesielt at det er sterkt å lese om savnet forfatteren har etter sin far, et savn han har levd med i hele sitt liv. Det handler like mye om et konkret fravær som det handler om selve døden. Men la det også være sagt at jeg stadig vekk smilte og humret for meg selv mens jeg leste. Familier altså, det kan også være stor humor. Det er bryllup, juleselskap, sommerferier. Det er de treffpunktene som samler oss. Og det er begravelser, som både samler og setter endelig punktum.

Jeg leste denne boken som en kjærlighetserklæring til en mangefasettert familie, til en annerledes oppvekst og på mange måter til livet i vår tid. Hverdagslivet som fortsetter dag etter dag for de av oss som er heldige. Det er en nydelig samling minner som er nedtegnet, både på godt og vondt. En gave til en mor som er i ferd med å miste minnene sine – og hva vil da være igjen? Her er de, samlet mellom stive permer, som et dokument over minst et halvt levd liv. Noen minner fra generasjonene før og et kjapt blikk på de minnene som neste generasjon vil bære, byggesteiner og pusselbiter som danner en helhet. Det kan være huller her og der, men det er det som gjør det vakkert. Tross alt.

Det gjenstår egentlig bare å si at dette er en bok jeg håper virkelig mange vil lese i høst. Den anbefales. Varmt.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s