Tause kvinner og feministkjerringer

We can do it! 2Mens vi jubler for 100 år med kvinners stemmerett, har det i det siste har det vært litt for mange eksempler på at vi kvinner er likestilt mer i teorien enn i praksis. Det at vi smykker oss med et stemmerettsjubileum gjør ikke tingenes tilstand noe annerledes. For hvordan er det med bruken av kvinners stemmer, ord og meninger for øvrig i Norge anno 2013?

Jeg slår opp Dagsavisen og finner et oppslag som til og med har tittelen: «Store menn og få kvinner» og finner to store anmeldelser av bøker av og om menn, mens de faktisk uttalt få kvinnene, som viser seg å være tre bøker av og om kvinner, får en liten venstrespalte på deling.

Knut Olav Åmås i Aftenposten skrev tidligere i høst stort om å være på jakt etter de beste bøkene, primært sakprosa, og ender opp med å skrive at han har store forventninger til et utvalg bøker som alle bortsett fra én er bøker av og om menn.

Et annet tilfelle, fra Litteraturfestivalen på Lillehammer tidligere i år. En paneldebatt om redaktørrollen i media – veldig interessant! Men hvordan greide de å lage et panel med seks menn og ingen kvinner? Er det virkelig ingen kvinnelige redaktører i dette landet? Joda, det er det. Er det ingen kvinner som har smarte og kompetente innspill til hva en redaktør er og skal være?

Litteraturnachspiel med forfattere som geeker om musikk? En fabelaktig idé, en strålende serie med arrangementer på Litteraturhuset i Oslo, noe jeg virkelig har lyst til å delta på. Før jeg innser at det er en foredragsserie med mannlige forfattere som snakker om mannlige artister/musikere. Hvor ble det av de kvinnelige forfatterne? Eller for den saks skyld: hvorfor snakker de mannlige forfatterne ikke om kvinnelige artister/musikere?

I 2013 innrømmer menn lett at de leser nesten bare mannlige forfattere, de gjør faktisk et poeng ut av det. Leser du På nattbordet i DN så er det nesten parodisk. En kjapp titt i seks tilfeldige numre av DN fra de siste månedene er ganske representativt. Fem av seks personer som er intervjuet i disse numrene er menn. Av mennene så leser samtlige kun mannlige forfattere – men Bjørnar Moxness skal ha kudos for å i slutten av spalten slenge med at han liker Vigdis Hjorth! Den ene kvinnen i spalteutvalget (tilfeldigvis søsteren til Siv Jensen…) leser både mannlige og kvinnelige forfattere.

Og hva skjer så når det ikke lenger er en tendens men nærmest en regel at mannlige kritikere anmelder bøker av mannlige forfattere? Mens at de kvinnelige kritikerne i større grad også anmelder bøker av mannlige forfattere.

I Sverige har man i høst hatt en debatt gående om akkurat denne tendensen, startet av en kronikk av Jens Liljestrand i Expressen. Flere svenske forlag har i ettertid bevisst begynt å sende bøker av kvinnelige forfattere til mannlige kritikere og vise versa.  Skal vi likevel fokusere på kjønn, for å gjøre det hele mer interessant? Eller, vi kan kanskje i det minste oppleve å få noen mer uventede vinklinger?
I 2013 er det fortsatt slik at kvinnelige forfattere må forvente å bli spurt mer om følelser og familieliv enn sine mannlige kollegaer, og at dette er fokus både i intervjuer og anmeldelser.

Men hvor er de? Hvor er kvinnene som holder musikknach på Litteraturhuset? Hvor er de som stiller i debatter, paneler og holder foredrag? Hvorfor er det færre kronikker skrevet av kvinner enn menn – eller er det ikke det? Og ikke minst: hvor er de grundig anmeldte bøkene av og om kvinner, skrevet av mannlige kritikere? Med Morgenbladet og Klassekampen som hederlige unntak, det bør nevnes.  Hvor er de intellektuelle kvinnene, eller la meg heller si: hvorfor er de intellektuelle kvinnene så usynlige? Og ja, vi har sterke, smarte, flotte kvinner som er tydelige i samfunnet vårt, men hvorfor er de fortsatt i 2013 et mindretall i disse settingene?

Er det kanskje slik at kvinner skremmes fra å syns, slik vi tidligere i uken så i Dokument 2s skremmende dokumentasjon om hva som skjer med kvinner som bruker stemmen sin i den offentlige debatten. Det er helt uforståelig ille at kvinner som faktisk tar i bruk stemmen sin, som er tydelige og står på, møtes med hets og sjikane. Og ikke minst burde det være fullstendig uakseptabelt. Høyrepolitiker og blogger Heidi «Vampus» Nordby Lunde påpeker i dokumentaren at hennes mannlige politikerkollegaer ikke opplever å få sjikanerende tekstmeldinger eller drapstrusler. Kvinner gjør det. Jeg tror faktisk ikke at dette er unntaket. Jeg tror heller at det er regelen i de tilfeller en kvinne velger å offentlig uttale seg om det samfunnet vi lever i, og spesielt hvis vi velger å gå inn i debatter som handler om feminisme.

Jeg har i senere tid snakket mye om dette med venner, kollegaer og kjente. Og når jeg spør, ”hva kommer dette av” så er dette noen av svarene jeg får:

«Menn tilbyr seg. Kvinner venter på å bli spurt.» sa en. «Kvinnelige formidlere føler seg dyttet inn i en maskulin måte å formidle på.» sa en annen. ”Kvinner lar seg skremme” er det flere enn én som har svart. ”Hvis du tabber deg ut i offentligheten som kvinne, så vil det alltid huskes. En mann unnskyldes heller med at han var litt breial.” blir det sagt. «Av samme grunn som det fortsatt er færre kvinnelige enn mannlige ledere. Kvinner vil være 100% sikker på å være gode nok før de søker eller sier ja til å delta.» ble det sagt.  «En engasjert mann oppleves som akkurat det, engasjert. En engasjert kvinne oppleves som aggressiv. Eller hysterisk.» fikk jeg også høre. Er dette noen av årsakene?

Mest av alt skulle jeg ønske at kulturen og samfunnet som sådan var kjønnsløst. At samtaler, debatter og foredrag var fritatt for refleksjoner over kjønnet til den som tar ordet. At det også kunne være slik i det skriftlige, i musikken. Men i 2013 føler jeg at vi tar et steg tilbake. Vi er ikke likestilte, selv om vi har alle forutsetninger til å være det. Det er helt klart at datteren min har akkurat de samme mulighetene og akkurat det samme utgangspunktet som sønnen min, men hun kommer fortsatt til å måtte stå på i mye større grad enn ham, jobbe mye hardere og ta flere smeller underveis. Jeg innser det. Og i et politisk klima hvor det er mye større fokus på kvinnens rett til å velge å være hjemme med barna og hennes rett til å velge å jobbe deltid, så er det faktisk tøffe tider for de av oss som fortsatt kjemper for at de mulighetene og rettighetene kvinner i generasjoner før oss har opparbeidet ikke skal brukes til å få neste generasjons kvinner til å ta et eller to steg tilbake.

Jeg kan ikke være kjønnsløs i mine meninger. Dette handler om samfunnet vårt, om vår tid og den tid som våre barn – spesielt våre døtre! – ,  vokser opp i. Vi hviler oss i følelsen av å bo i et av verdens mest likestilte land, mens mulighetene renner mellom fingrene på oss. Er nykonservatismen årsaken, eller har vi rett og slett bare slappet av i timen?

Selvsagt er det forskjell på kvinner og menn, med alle variasjoner i mellom. Men stemmen, meningene, ordet, kunnskapen – skal det ha kjønn? Og jeg stusser over at jeg gang på gang føler meg redusert til det som kan oppleves som en feministkjerring – og da ikke med positivt fortegn. Jeg stemples som aggressiv, når jeg egentlig er engasjert.

Jeg vil ikke å si at kvotering er veien å gå. Vi kvinner har selv ansvar for å ta ordet, for å tilby kunnskapen vår, for å være tilstede i det offentlige ordskiftet. Vi må spre idéene våre og våge å tro at det vi har å komme med er bra, og våge å kommunisere på vår måte.  Jeg velger å tro at de aller fleste menn vil oss vel, og gjerne vil høre på hva vi har å si. Vi må bare ikke ta det for gitt at de alltid husker på det, hvis vi står musestille ved siden av og venter på at noen skal spørre oss. Men  når tendensen tyder på at vi tar et steg tilbake så vil jeg si at det også er mennenes plikt å sørge for å løfte kvinnene de har rundt seg, velge kvinner først og heller fylle på med menn. Kanskje det er det som skal til for å endre atferd? I mellomtiden så får vi som tør og kan rope litt ekstra høyt og holde fokus. Og håpe at det kan inspirere andre kvinner til  å finne frem stemmen sin og styrken de trenger for å bruke den.


Denne kronikken sto på trykk i en forkortet utgave i Dagbladet 29. september 2013.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s