Bilen

Bilboka du (og jeg!) ikke visste at du (og jeg!) trengte. Love it!
Bilboka du (og jeg!) ikke visste at du (og jeg!) trengte. Love it!

Jeg kjører ikke bil. Det vil si, jeg KAN kjøre bil. Jeg har kjørt bil, det er ikke helt ukjent for meg. Men jeg kom meg aldri videre fra trafikalt grunnkurs og diverse øvingskjøring av den relativt omfattende typen, vi snakker landeveiskjøring opp og ned fra Oslo til Nord-Norge.

Men jeg liker ikke å kjøre bil. Jeg begynner å svette i hendene når jeg tenker på å kjøre bil, alt jeg må holde orden på og alt som kan skje. Derimot er jeg en ypperlig passasjer. Serviceinnstilt, med god musikksmak, konversasjonsskills som kan holde enhver sjåfør våken gjennom nattkjøring over Dovre og i tillegg er jeg en eksellent kartleser – om jeg får si det selv. Organisert og ustresset, selv når kidsa kaster opp i baksetet, eller grid locked midt i sentrum av Sydney i bobil. OK. Jeg må innrømme at jeg ikke var helt ustresset på vei gjennom Sydney, men vi fant da frem til Manly! Til slutt.

Happy passasjer
Jeg er rett og slett en ganske happy passasjer. Drar gjerne på biltur, bare jeg får sitte på. For sertifikat har jeg altså ikke, og jeg kommer nok aldri til å få det heller. Men jeg liker jo i grunn biler, selv om jeg i det daglige klarer meg fint uten. Jeg har jo periodevis vært deleier i bil, på en måte med privatsjåfør. Nissan Qashqaien var jeg oppriktig glad i, det kan jeg si. Og når jeg tenker tilbake så har jeg da alltid hatt gode forhold til disse transportmidlene.

Bobla til Bestefar
Slik som den mørkeblå bobla til Bestefar, den med sorte plastseter, som alltid luktet litt som innsiden av en gammel Bergans-sekk, jord og granbar, fjellvann med en dæsj rødsprit. Bestefar var skogvokter og luktet for det meste frisk svette og bål, og bilen luktet litt som ham. I tillegg til lukten av setene, og gummimattene på gulvet. Det er slik jeg husker det. Og det var i den bilen jeg på et tidspunkt fikk beskjed om å bli sittende i baksetet, når bestefar skulle kjapt innom et sted og snakke med en kar. Og jeg satt der og ventet. Og ventet. I noe som virket som en uendelighet, før jeg snek meg frem i forsetet, åpnet den litt tunge døren, hoppet ut av bilen, lukket døren og gikk for å se etter bestefar, som slik jeg så det hadde forsvunnet. Jeg rundet et hushjørne. Jeg rundet et til, enda et og kom på forsiden av huset igjen bare for å se den runde bakenden til bobla kjøre ut på veien, svinge til venstre og bli borte.

Etter det husker jeg ikke så mye mer enn gråt og snørr. Og at bestefar var skikkelig sint på meg da han omsider kom tilbake for å hente meg. Det var den eneste gangen jeg kan huske ham sint, sammenbitt, med et godt grep om det ganske tynne sorte rattet. Og jeg skammet meg, selv om det var han som hadde glemt å se etter at jeg faktisk var der. Og jeg skjønner nå, når jeg er voksen, at han må ha vært en kombinasjon av redd og utrolig flau, men at han selvsagt ikke ville innrømme det. Kanskje var han bare borte i fem minutter. Kanskje var det ti. Men jeg burde ha blitt sittende i baksetet på den blå bobla. Jeg må ha vært tre år gammel, eller kanskje heller tre og et halvt. Det var sommer, og det må ha vært i 1978.

Sånn ca en slik som vi dro på våre første Skandinavia-ferier i, på slutten av 70-tallet. Men den var blå.
Sånn ca en slik som vi dro på våre første Skandinavia-ferier i, på slutten av 70-tallet. Men den var blå.

Stefar likte Saab
Stefaren min likte Saab, og i hele oppveksten min hadde vi Saab av forskjellige typer. Vi kjørte Skandinavia rundt i en mellomblå Saab 96 på slutten av 70-tallet. Noen ganger sent på kvelden eller natta, alt for å komme frem dit vi var på vei. Jeg lå på gulvet i baksetet, stesøsteren min på setet. Og satt vi, så satt vi uten setebelter. Etter hvert ble Saab 96 skiftet ut med en Saab 900 i lilla metallic. Det jeg husker best er at den hadde setetrekk i plysj og et armlene som kunne felles ned i midten bak. Det ble utkjempet krig i baksetet for å sikre seg retten til å sitte i midten på det som opplevdes om en opphøyet trone med bilens beste utsikt. Setebelter brydde vi oss fortsatt ikke noe om.

Stas med ny bil
Det var stas å få ny bil. Veldig stas. Og jeg husker at min stefar snakket i ukevis om den nye Saaben som skulle komme. En Saab 900 TURBO. Det var veldig viktig med den turboen, skjønte jeg, og så for meg at vi skulle få en bil som nærmest lignet på et romskip. Da den omsider rullet inn på gårdsplassen var det tidenes bilskuffelse. Den var jo akkurat lik den gamle bilen vår, bare med kjedeligere lakk. Hvit, og ikke noe som lignet på metallic en gang. Turbo, altså. Men den bilen tok oss med på enda flere bilferier – bilferie var og er stas! – med Madonnas True Blue på kassett, allsang i baksetet.

Min mor har alltid vært glad i å kjøre bil, og det ble mye bilkjøring i min barn og ungdom. Umeå – Hattfjelldal t/r hundrevis av ganger, på all slags føre og på alle mulige tidspunkt på døgnet. Den dag i dag kjenner jeg hver eneste sving på Blå vägen, som den kalles, eller E79 som veien heter på kartet. Det er ikke så mye å se, bortsett fra skog, skog og enda mer skog, noe som kunne få min mor til å bli litt utålmodig til tross for fartsgrenser på 100 km/t.

Ah. Fine AMC Pacer. Finnes ikke mange av disse på norske veier, men jeg har sett en på Uranienborg i Oslo.
Ah. Fine AMC Pacer. Finnes ikke mange av disse på norske veier, men jeg har sett en på Uranienborg i Oslo.

Mamma og den nye bilen
Hun hadde på et tidspunkt kjøpt seg ny bruktbil – en blå Honda av for meg ukjent modell – og synes det var på sin plass å teste den litt. Og langs disse veiene var det jo ikke annet enn elg, så det burde la seg gjøre. Jeg var selvsagt enig. Disse kjøreturene var alenetid med mor, småsøsken sovende i baksetet, meg og mamma på tur, jeg hadde ansvaret for å finne musikk og holde henne våken. Og nå skulle bilen testes. Den kjørte fint i 120, kunne den gå enda litt fortere? Det kunne den, noe som ble grundig dokumentert av politiet som ventet der ute i storskogen. Ai ai ai. Ikke bra, mor. Og jeg må innrømme at jeg felte noen tårer, da jeg syntes at jeg kanskje burde ha vært fornuftig nok til å minne mor på at fartsgrenser er til for å holdes. Og selv om mor måtte klare seg uten sertifikat i noen måneder, så mente hun bestemt at det fortsatt hadde vært gøy å kjøre fort. Men det ble med den ene gangen. Den samme bilen utførte for øvrig akrobatikk ut på et snødekket jorde ved en annen anledning, også det med mor bak rattet. Men det er en annen historie.

Sjarmen med bil
Bil altså. Det er noe sjarmerende med dem, nesten slik at jeg får lyst å si sjel. Langt i fra alle biler, men jeg er svak for fine biler, spesielt fra 60- og 70-tallet, Porsche, Alfa Romeo, AMC Pacer (det står en på Uranienborg!), klassiske VW Bobla og VW 1600, Volvo P1800 (den som Helgenen kjørte!), Opel Kadett, Renault Dauphine, Citroen DS. Jaguar E Type. Sukk. De er så pene! Og kanskje det absolutt eneste som skulle kunne få meg til å faktisk skaffe meg sertifikat ville være muligheten til å kjøre rundt i noe sånt. Praktiske hensyn? Næh. Det må være pur kjøreglede.

Inspirasjonen til dette blogginnlegget er boka Norske bilfavoritter av Karl Eirik Haug og Stephaníe Dumont. En bok jeg – faktisk ganske uventet – virkelig digger!

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s