Ordmagi av Roy Jacobsen

De har tre seljer på Barrøy, fire bjerk og fem rogn, hvorav den ene er arrete og diger som en tønne rundt midjen og heter Gammelrogna, og alle tolv heller i den retningen naturen har bøyd dem.

de usynligeJeg tror kanskje denne sekvensen fanger noe av den stemingen som denne boken hensetter meg i. Når jeg prøver å fange dem, ordene som kan forklare akkurat den følelsen jeg fikk av å lese Roy Jacobsens De usynlige.

Det kan virke så enkelt å forklare. Det handler om en liten øy og menneskene der. Om å leve og overleve. Om å vokse opp, om å bli gammel, om å dø. Det handler om gode år og dårligere år. Om gleden over de små tingene, om både lykken og dramatikken i å leve i ett med naturen, totalt prisgitt dens luner. Om å se skjønnheten i det enkle.

Ingen kan forlate en øy, en øy er et kosmos, i nøtteskall, der stjernene sover i graset under snøen. Men det hender at noen forsøker. Og på en sånn dag blåser en sakte østavind. Hans Barrøy har satt seil, et brunbarket sneseil, og det blir en fin kryss inn mot Bruket. Hele familien er med, foruten gamle Martin, han har ingen tro på denne reisen.

Det er mennesker jeg blir glad i. Lille Ingrid som vokser opp her ute, med mor Maria og far Hans. Farfar Martin og tante Barbro, en tante som med jevne mellomrom blir forsøkt plassert i tjeneste, men som trekker tilbake til øya som om den var en magnet. Generasjonsspennet er slik at vi i fortellingen får alle aldersperspektivene, noe som gjør dette til noe annet enn det som ellers kunne ha vært en tradisjonell oppvekstskildring. Det er et interessant grep og elegant gjennomført.

I februar kan havet være et turkist speil. Den snødekte Barrøy ligner en sky på himmelen. Det er frosten som gjør havet grønt, og klarere, og rolig og seig som gelé. Så kan det størkne helt og få en hinne, forvandle seg fra et medium til et annet. Øya har fått en brem av is, som også omfatter de nærmeste holmene, den er blitt større.

Årstidene som kommer og går, med de tegn som hører dem til. Boka er gjennomsyret av en varme og – tror jeg – kjærlighet. En til tider lun humor, selv i alt alvoret. Et slikt tilbakeblikk som denne fortellingen er, for handlingen foregår fra 1913, vil selvsagt alltid være en tolkning. Men å se for seg den lille øya på Helgelandskysten, med det lille huset, menneskene, dyrene og landskapet rundt. Det å føle at jeg får en forståelse for dem, livet de levde og valgene de tok. Det er intet mindre enn en bragd av forfatteren å fortelle historien på en sånn måte at jeg føler tåken i ansiktet, lukten av tare og kulden i fingre som jobber i nær frossent hav.

Helt til sist, en avslutning som tok pusten fra meg. Idet jeg lukket manusdokumentet måtte jeg rett og slett ta meg en liten time-out på balkongen, kjenne litt på den nattkalde luften og summe meg. Og det har tatt meg uker å summe meg. Det er rett og slett vanskelig å formidle akkurat hvor god jeg syns denne boken er. Hvordan den greier å være stillferdig dramatisk, jordnær og naturmagisk, rå og poetisk. Alt på samme tid. Det er bare å glede seg over en bok som vil bli stående som en ny klassiker.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s