Dokumentasjonssamfunnet. Eller kanskje heller illustrasjonssamfunnet. Eller kanskje til og med iscenesettelsessamfunnet.

Se: Jeg har solbriller på og attitude.

«Hva kommer de etterfølgende generasjoner til å tenke om oss? At vi tilsynelatende levde perfekte liv, var ekstremt opptatt av våre barn og kjæledyr og at diskusjoner og samtaler uten unntak foregikk digitalt?»

For sikkert fjerde gang i dag åpner jeg Instagram. Jeg scroller nedover i feeden av evig skiftende bilder. Barn, dyr, snø, mat, selvportretter i alle slags varianter, paraplydrinker, strender, bøker, arrangementer, fly, byer, hus. Jeg liker et bilde her, kommenterer et bilde der. Denne massive mengden av korte øyeblikk i det som tilsynelatende er brukernes liv. Eller i det minste aspekter eller vinklinger på livene. Ikke misforstå meg, jeg er ikke kritisk. I det minste ikke veldig. Jeg liker selv oppmerksomheten jeg får for bildene mine, likes og kommentarer. Men også når jeg blar igjennom mine egne bilder lurer jeg på hva jeg egentlig ser? Kjenner jeg meg selv igjen i denne mosaikken av dokumentasjon som jeg har laget, og som jeg stadig legger til og korrigerer?

Ikke det at Instagram skiller seg fra andre medier for selvpublisering. Hva slags bilde danner jeg meg basert på meldinger som legges ut på Twitter? Kjenner jeg bloggerne jeg leser? Selv om det kan virke personlig og noen ganger utleverende, så tenker jeg at vi i stor grad fiksjonaliserer oss selv. Vi blir vårt eget produkt av riktige vinkler, en nydelig solnedgang med riktig filter, forhåpentligvis intelligente kommentarer, noen bevingede ord. Grundig redigert, selvsagt. Facebook er i en helt egen liga av å vise vårt tilsynelatende perfekte liv, med barn, reiser, jobb og interessante fritidssysler.
Vi dokumenterer selv de små og intetsigende delene av livet vårt med stor digital iver. Hva vi spiste til frokost, hvilke sko vi tok på oss, at t-banen er forsinket.

Se: Jeg leser interessante bøker.

Det har blitt slik som Sheila Heti sier det i boken How Should a Person Be:

«In this way, I should be satisfied with being famous to three or four of my friends. And yet it´s an illusion. They like me for who I am, and I would rather be liked for who I appear to be, and for who I appear to be, to be who I am.»

De personlige samtalene er fortsatt personlige samtaler, og til forskjell fra mange andre så føler jeg fortsatt at jeg har mange og gode slike. Jeg tenker heller at den innerste sfæren min har utvidet seg på en fin måte. Nye venner har kommet til som et resultat av kontakter jeg har knyttet gjennom disse nye mediene. De er ikke mindre ekte av den grunn.
Men det er klart at det er en mye større gruppe utenfor den aller mest intime, og også disse menneskene vil ha en følelse av at de kjenner meg. På samme måte som jeg tror at jeg vet hvordan livene til de jeg følger ser ut.

Men ser vi på det dokumentariske i all denne informasjon som plutselig har blitt tilgjengelig – hvordan arter det seg da? Hva kommer de etterfølgende generasjoner til å tenke om oss? At vi tilsynelatende levde perfekte liv, var ekstremt opptatt av våre barn og kjæledyr og at diskusjoner og samtaler uten unntak foregikk digitalt?

En bekjent av meg, som er ansatt på Nasjonalbiblioteket,  la i januar ut et bilde på Instagram av en side fra Camilla Wergelands (etter hvert Collett) dagbok. Sirlig skrift, tett i tett, nedtegnet i 1830, langt ifra perfekt, med blekkflekker og ord som er streket over. Min umiddelbare tanke var: tenk om noen skulle offentliggjøre dagboken min om 200 år! Tanken fikk meg til å krympe meg. At noen skulle lese disse aller mest intime av intime tankene, alle de følelsene og reaksjonene, tankerekkene som mange ganger sporer av og ikke alltid har en like pen avslutning.

Se: Jeg reiser til spennende storbyer.

Og det kanskje mest tankevekkende er dette: det finnes ikke noen dagbok. Jeg sluttet å nedtegne de mest personlige, intime og private tankene mine allerede midt på 90-tallet. Omtrent på samme tid sluttet jeg å skrive brev på papir. Noen få brev har det blitt i ettertid. Min eksmann fikk noen en sommer jeg reiste i Nord-Norge, som en romantisk gestus. Men brev til venner og familie har det blitt svært lite av. Jeg sender ikke engang julekort lenger. Et fint bilde av barna på Facebook når mange, mange flere, og gir mer umiddelbar respons.

Men når vi ikke lenger i særlig stor grad dokumenterer det virkelig nære, det virkelig personlige og det virkelig private – hva skjer da? Vi deler ikke de sidene, ikke engang med oss selv. Hva sier det om oss nå, og hva vil det si om oss i fremtiden?

Se: Jeg har et spennende sosialt liv.

Fremtidens historikere vil ha et massivt materiale å ta av, gitt at det som lagres digitalt blir ivaretatt. Men ikke slik som dagbøkene til Camilla Wergeland, brevvekslingen til kreative, tenkende mennesker som la oss si Henrik Ibsen, notater og skrifter som har blitt etterlatt oss. Disse tekstene har blitt og blir ivaretatt, og kanskje gir det oss et bilde av hvem de var, de som gikk her før oss. Et helt annet bilde enn hvis de bare skulle ha lagt ut bilder fra teaterpremierer, fuktige kvelder med litt for mye absinth, eller sirlige stilleben i et vindu med pent lys. Slik ville det ha vært, hvis de hadde levd i 2013.

Noen tar til orde for at slike personlige dokumenter burde destrueres, ikke engang brukes i forskning. Men jeg tror heller at noe av det som virkelig er oss går tapt når alt vi legger igjen etter oss er ferdig redigert og klart for å leses. Når får vi egentlig et bilde av hva som er ekte? Og er det viktig? Jeg tror det, jeg tror det gir oss et innblikk i hva som har foregått inni disse menneskene, hva som faktisk formet dem, hva som formet deres tid og hva som i sin tur har blitt arvet av oss.

Se: Fin soloppgang over flyvingen.

Livet er egentlig ikke photoshopet. Livet har ikke filter. Og selv om det kan være interessant å se den pene og perfekte versjonen av oss, så er det vel så viktig hva som ligger under overflaten. Jeg tror neppe jeg vil ha den samme betydningen for min ettertid som det Camilla Wergeland skulle vise seg å få. Hun visste det ikke, den gangen hun nedtegnet side på side med ulykkelig kjærlighet, og betraktninger om kvinnelivet i sin samtid.

Men det er på tide å gripe pennen fatt igjen. Blyant, skrivebok. Livet flyr forbi og deler av det ender ikke opp på Instagram. Deler av det er ikke ment å deles med samtiden. Men det er kanskje vel så viktig at jeg deler tankene mine med meg selv. Bruker tid på å rydde opp i tankerekkene, i følelsene og de hverdagslige detaljene. Og kanskje det også blir skrevet noen brev underveis. Det ville være fint, tror jeg.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s