Håpefullt

dehåpefulleJeg setter stor pris på det som gjerne kalles den moderne amerikanske romanen. Jeg kjenner fortellerstilen fra forfattere som Jonathan Franzen, Nicole Krauss og Jeffrey Eugenides, gjerne med flere hovedpersoner, fortellinger bygges opp lag på lag, med tilbakeblikk, nåtid. De lar hovedpersonene selv komme til orde, gjerne i lange passasjer av gangen, uten at det nødvendigvis har noe å si for selve fortellingen. Og slik kan det gjerne være, for det er jo ikke alltid alt henger i hop med alt i vårt vanlige liv heller, men det spiller rolle likevel. Kan man kalle denne typen litteratur for intellektuell realisme? Kanskje.

Med Nicolai Houms bok De håpefulle ser jeg også ansatsen til akkurat denne type storytelling, og det er et vellykket grep. Klassisk sett er dette en familiehistorie som strekker seg fra 60-tallet og frem til i dag. Det handler om de som skulle lykkes, de hadde alle forutsetningene for å lykkes. Men det er ikke alltid det går som det var tenkt, noe hovedpersonene i denne romanen får erfare. Man kan gjøre alt riktig, men likevel blir det feil. Det blir ikke mer vellykket enn å starte livet i et hus på den bedre siden av byen, med hjemmeværende mor og suksessrik far, arvede manérer og lavmælt uttrykk for velstand. Familien Lindeberg har det hele. Slike ting kan man ikke legge seg til med, man må ha blitt oppdratt til det, noe den nyinnflyttede håndtverkerfamilien over gata etter hvert skal skjønne. Men disse familiene vil få en hel del å si for hverandre likevel.

Joachim er den populære, taleføre og sjarmerende forfattersønnen, Thea den klassisk vakre og nevrotiske danserinnen og Christoffer, minstemann i familien, etter hvert den traumatiserte og desillusjonerte feltpresten som vender hjem fra Afghanistan. Fortellingen om denne familien som var så riktig, men endte så galt. Fortellingen spenner vidt, med episoder fra Vest-Afrika, London, Frankrike, Afghanistan og Gran Canaria – i tillegg til det vellykkede nabolaget hvor hovedpersonene har hatt en relativt vellykket oppvekst, til Oslo Øst, Jomfruland og Bø i Telemark. Fortellingen slynger seg frem og tilbake i tid, slik erindring ofte gjør.

Houm balanserer fortellerstemmene på en fin måte og perspektivene og variasjonen fungerer godt. Jeg sitter med følelsen av å bli oppriktig interessert i denne fortellingen, og de veier og omveier hovedpersonene ender opp med å ta. Selv følelsesliv og tankegods sitter, og det er en fin driv i romanen. Det er ambisiøst å gå løs på å skrive en slik murstein, og den største bragden er å hale den helt i havn. Skal jeg nevne noen favorittpartier så er det sekvensene med Joachim, kanskje fordi han på merkelig vis er den jeg identifiserer meg mest med. I tillegg er sekvensen med bølgesurfing noe helt for seg selv. Men beskrivelsene av en familie og alt som foregår av psykologi, nevnte og unevnte relasjoner og reaksjonsmønstre, sagte og usagte ting. Det er noe som de aller fleste av oss kan kjenne oss igjen i. Theas narsissisme og voksende grad av nevroser er også godt skildret, rett og slett med en touch av Mara Lees Salome?

Det har blitt nevnt i flere anmeldelser at dette skal være en middelklasseroman, noe jeg finner litt merkelig. For min egen del leste jeg den mer som en klasseroman, med flere relevante krysningspunkter. Øvre middelklasse i møte med klassereisen til en familie med arbeiderklassebakgrunn, en ønsket intellektuell klassereise, og kanskje også en åndelig klassereise. At lillebror, som utdanner seg til prest etter en heftig rusopplevelse, oppleves som den mest alternative i denne gjengen, er verdt å merke seg. I vår tid oppleves det ikke som et steg opp å utdanne seg til prest, det oppleves som et steg tilbake. Dette er etter mitt syn ikke noen middelklasseroman, det er mer en roman om vår tid og de senere generasjoners veivalg.

Det er altså mange innganger å finne til denne fortellingen. Ikke helt uten motstand, men det er kanskje det som gjør den til en roman som oppleves som særdeles vellykket. Fortellinger som tilsynelatende kan virke enkle å fortelle er sjelden det. Slik blir også det som kunne vært en klassisk – eller moderne –  familiesaga til noe som er hakket mer interessant.

Dette er en roman du bør sette av tid til å lese. God tid. Det vil du ikke angre på.
Og sjansen er stor for at vi så møtes på kurs i bølgesurfing neste sommer…

 

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s