Fra døde trær og brillehus er veien til stjernene lang

Han hadde en tilstedeværelse som vanskelig kunne ignoreres, uansett hvor eller hva. Stig Sæterbakken. Jeg kjente ham til å begynne med som en av de gode og i mine øyne sære forfatterne. Med titler som Siamesisk og Sauermugg måtte man jo lure på hva han fylte boksidene sine med. Men jeg var ikke nysgjerrig nok. Jeg noterte meg navnet og trodde jeg visste hvem han var.

Første gang jeg virkelig leste litteraturen hans var med romanen Usynlige hender i 2007. Fuck moralen, tenkte jeg, fuck å ha en helt som gjør det som man ville mene å være det riktige. Etter å ha lest ferdig satt jeg med vidåpne øyne og tenkte akkurat det. FUCK! For en realitet, tross alt. Mennesker er som oftest langt i fra helter og moralske riddere. Usynlige hender minnet meg på akkurat det. Og jeg satt en kveld sammen med Stig i Ålesund den høsten. Han beholdt jakken på under hele måltidet, tydelig ukomfortabel i settingen. Og jeg tenkte at han sikkert hadde hørt det mange ganger. Akkurat hvor god den boka var. Så jeg smilte og snakket om noe helt annet.

Våren 2009, en av de kveldene. Overstadig beruset møte med Stig Sæterbakken. Jeg var overstadig, han var beruset, happy og nesten euforisk. Jeg husker det slik, gjennom slør av alkohol og uvanlig god musikk. Han har nettopp levert et 600-siders manus om sjalusi til redaktøren på forlaget, roper han over musikken. Han lo. Det høres sprøtt ut, men Stig virket lykkelig den kvelden, sammen med vennene sine.

Det er hjerteskjærende og brutalt.

Den høsten er jeg sammen med tre kollegaer på vei til Rondane. I nesten fem timer sier vi ingenting. Vi hører på lydbokversjonen av Ikke forlat meg, lest inn av forfatteren selv. Stig Sæterbakken. De 600 sidene om sjalusi har blitt en rystende opplevelse i omvendt rekkefølge. Historien fortelles fra det som viser seg å være den uunngåelige og dypt destruktive slutten på noe som har vært et kjærlighetsforhold. Hvordan endte det der? På denne måten blir det som egentlig er en lykkelig start på en kjærlighetshistorie, til en ulykkelig slutt, fordi vi da vet hva som skal skje. Det er hjerteskjærende og brutalt. For er det ikke slik at det er kjærligheten vi setter høyest, nesten alltid. Stig Sæterbakken rokket ved dette. Stakk meg med nåler slik at jeg måtte tenke de aller mest forbudte tankene. Tap av kjærlighet, eller hva kjærligheten kan få oss til å gjøre. Av desperasjon.

Gjennom natten. Den boken opprørte meg. Jeg har ikke noen bedre eller mer treffende måte å forklare det på. Flere ganger satte jeg meg ned sist høst for å forsøke å formidle det, blogge det. Det stoppet opp hver gang fordi jeg ikke klarte å gå inn i de sekvensene som beveget meg mest. Det eneste jeg presterte var å si var ”Les den”. Jeg har sagt det utallige ganger, håper og tror at det var noen som hørte på meg. Denne hovedpersonen, han som har alt. Hva skjer hvis han begynner å stille spørsmål rundt sin egen lykke. Hva med å rokke på hans verden. La ham se illusjonen av en annen lykke, bare for å bli styrtet ut i den dypeste sorgen. Å miste et barn. Hva gjør du hvis du mister et barn og tenker at skylden for tapet ligger helt og fullt hos deg selv. Din egen utilstrekkelighet og utakknemlighet.
Slik kan jeg komme til å se på barna mine og tenke «et hvert valg jeg gjør kan ha konsekvenser for livene deres og de valgene de i sin tur vil ta». Hva med å finne roen i kjedsomheten. Er det så ille, egentlig?

«Helvetes jævla dritt«

Utgivelsene av Flammesinglene Umuligheten av å leve og Det fryktinngydende, pamfletter som tar for seg temaer som nå stiller seg i et klarere lys. Den gang da var det små besøk i den stadig mørkere verdenen til Stig. «Helvetes jævla dritt«. Hans egne ord, og akkurat de han insisterte skulle stå i emnefeltet på pressemeldingen som gikk ut i forbindelse med lanseringen av Gjennom natten. Han ville gi oss et støkk, rykke oss litt ut av balanse, la oss kjenne på ubehaget. Talen på forlagsfesten. Han hadde stram regi og tok oss akkurat dit han ville ha oss. Jeg har sjelden hørt en bedre tale. Aldri faktisk, hvis jeg tenker meg om. Og jeg tenkte at dette var så bra, at dette var en forfatter som var på opptur og at jeg gledet meg til jeg å lese mer av ham. Nye linjer, nye romaner som ville være som et slag i magen, som ville gi meg motstand og smerte men som allikevel ville drive meg videre. Men det kommer ikke noe mer, ikke noe nytt. Stig Sæterbakken vil ikke bli eldre enn 46 år. Det stoppet der. Og i stedet må jeg nå snu meg rundt og se tilbake. For meg vil Stig Sæterbakken i tiden fremover bli yngre og yngre, helt til han står der som ung mann, kanskje er det aller siste jeg vil lese av ham diktene han publiserte bare 18 år gammel. For bøkene er der fortsatt. Og jeg skal lese.

Så vil jeg fortsatt huske ham. Ulastelig antrukket i dress. Med håret strøket bakover, sigarilloen i hånden. I engasjert samtale eller oppmerksomt lyttende. «Skrive er det man gjør når man ikke elsker» er setningen som avslutter Det fryktinngydende. Det betyr ikke at det å elske og skrive er smerteløst eller lettvint.

Kanskje heller det motsatte. Det er vakkert og kompromissløst.

 

Denne teksten sto på trykk i TENDENS #1

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s