Don´t believe the Hype? Eller: La oss «snakke» om SEX.

Don´t believe the Hype? En hype er å øke interessen, gjerne for et produkt eller en artist slik at forventningene til produktet eller artisten øker og man får i gang det som på markedsføringsspråk heter vareprat. Folkesnakket, ryktebørsen. Jeg tenker likevel som regel at det er en grunn til at ting blir snakkiser. Det er noe som klaffer, noe som stemmer med tidsånd og underholdningsverdi. Muligheten for å hype utgivelser er noe vi alltid håper på, men det er allikevel forsvinnende sjelden at en hype faktisk klaffer kun med hjelp av tradisjonell markedsføring, selv om vi skulle ønske at det var så enkelt.

Hva er det som skjer når det treffer? Det begynner å ulme et sted, noen snakker med noen og de snakker med flere. Og plutselig har man det gående. Pressen kaster seg på og belyser fenomenet fra alle mulige vinkler og de fleste man kjenner har plutselig en holdning til det det dreier seg om. Om det så er at de liker, ikke liker eller ikke gidder å forholde seg til, selv om de allikevel ender opp med å delta i samtalen om fenomenet når det en gang dukker opp. Markedskreftene tar over og boken, musikken, motedilla eller produktet er plutselig overalt. Som selger og markedsfører så må jeg la meg fascinere av at dette skjer.

Sånn er det også med bøker. Selvsagt er det det. Det er deilig å se virkelig gode bokprosjekter som oppnår velfortjent hype og plutselig når ut til tusener på tusener av lesere. Harry Potter-bøkene er et godt eksempel på dette, og du vil den dag i dag ikke høre meg si et eneste negativt ord om Harry Potter. Jeg elsker Harry Potter og må innrømme at jeg har hemmelige fantasier om at det finnes et magisk samfunn ved siden av vårt eget. Kathryn Stocketts Barnepiken og Markus Zusaks Boktyven er andre skjønnlitterære eksempler på bøker som plutselig har brutt igjennom, mer som snakkiser enn som faktisk hypet. Bøker som har blitt lest og likt så til de grader at det går på autopilot å anbefale dem til andre. En Pingles dagbok er også et eksempel på en bok som har oppnådd velfortjent effekt av ryktebørsen. Jeg er ikke den typen som faller for forsøk på å hype idéen om at oppskriften til et bedre og lykkeligere liv befinner seg mellom to permer i en bok. Men som regel syns jeg det er helt i orden at andre finner tilfredsstillelsen med å lese den typen bøker. Innstillingen min har nær alltid vært at det viktigste er at folk leser, uansett hva. Om det så er Coelho eller Spis. Elsk. Lev. Les og vær lykkelig. Fint!

Andre ganger kan jeg bli oppgitt over at vi mennesker ukritisk tar til oss det som hypes. Det kan være harmløst nok, lett underholdning og skamløs morsomt. Men hva gjør vi når det som hypes som akkurat det, lett underholdning og skamløst morsomt (bokstavelig talt), egentlig er det motsatte av det det selges inn som? Fordi jeg interesserer meg spesielt for hypede fenomener innen litteratur så ble jeg ganske tidlig nysgjerrig på Fifty Shades of Grey-trilogien av E. L. James. Med innstillingen og forhåpningen om å lese noe pirrende seksuelt og skamløst underholdende kjøpte jeg bok én og begynte å lese. Bla-bla-bla-jomfru-bla-bla-kjekk industrimagnat-bla-bla. Da jeg er uttalt fan av Charlaine Harris bøker om Sookie Stackhouse, anerkjenner jeg at språket ikke trenger å være ypperlig og plotet trenger ikke å være førsteklasses. Det kan være god og grei underholdning for det. Ingen grunn til å intellektualisere det, det er som å spise på McDonalds. Quick fix. Tilfredsstillende der og da, litt skamfull etterpå. Klassisk guilty pleasure.

Hundre sider inn i Fifty Shades of Grey var jeg dog alt annet enn tilfredsstilt (pun intended). Utfordring nummer én er å utstå at boken er skrekkelig dårlig skrevet. Utfordring nummer to er at den kvinnelige hovedpersonen, Anastasia Steele, er en komplett airhead som jeg over hodet ikke har noe sympati eller interesse for. Utfordring nummer tre er at plottet er ekstremt forutsigbart: uskyldig ung kvinne møter troubled male hero og går igjennom ild og vann for å være sammen med ham – om det så tar tre bøker for å få det til.

Men hva med sexen da? Kan jeg ikke i det minste la meg pirre og sjokkere av sexscenene? I wish. I stedet finner jeg meg selv måpende over urealistiske opplegg som for eksempel at Anastasia får orgasme ved stimulering av brystvortene – give me a break! At hun beleilig nok ikke har noen brekningsrefleks slik at hun kan uten problemer kan sluke Christians imponerende lem. Og hver eneste seanse, om det så er the classic in-and-out, får henne til å ende i de mest himmelstormende orgasmer (eller: Arghasm, om du vil). At den mannlige hovedpersonen, Christian Grey, i tillegg ønsker å dominere vår unge heltinne og ha et BDSM-forhold med henne er det eneste problemet. Skal hun la seg dominere slik at hun kan være sammen med denne fantastiske mannen som får henne til å komme på kommando, eller skal hun nekte? Underveis har hun samtaler med sin Indre Gudinne og sin Indre Samvittighet – vel, de er ikke særlig hjelpsomme og ærlig talt noe av det mest irriterende med hele boken. Sexscene er rimelig explicit og rett på sak – med fokus på safe sex! – men det er gjentagende og etter min smak bare måtelig sexy. Jeg var likevel innstilt på at det burde bli bedre – det må da være en grunn til at akkurat disse bøkene selger kjappere enn Harry Potter i sin tid? Det må komme en smart twist – må det ikke? 300 sider inn i boken konkluderte jeg med at NEI. Det blir faktisk ikke bedre. For å virkelig slå det fast en gang for alle leste jeg ferdig boken, og kan love at det er ingen som helst sjanse for at jeg på noe som helst tidspunkt vil lese bok 2 og 3 av trilogien.

Men suksessen er allerede faktum. Tusener på tusener leser disse bøkene. Mange vil nok være kritiske til bøkene etter å ha lest dem – faktisk er Siv Jensen den eneste jeg har sett som offisielt har stått frem som reell fan av serien. Det som plager meg mest er at unge jenter vil lese disse bøkene, de samme unge jentene som i sin tid har slukt Twilight-bøkene. Når disse bøkene fremstiller det å bli dominert som noe romantisk og noe a la «hvis du er skeptisk til det sexpartneren din foreslår så må du bare slippe deg selv litt mere løs, så vil du også oppnå nytelse av en annen verden». Der hvor jeg ønsker og håper at datteren min vokser opp i en verden der nei betyr nei og at grenser vi har med vår egen seksualitet og kropp blir respektert, så sier disse bøkene det motsatte. Det er problematisk. Det er da det blir vanskelig å lene seg tilbake og la hype være hype og tenke at det hele er uskyldig underholdning.

Så er det kanskje slik det er, at SEX skal være det nye STORE innen litteratur. Og for all del, jeg lar meg gjerne pirre og begeistre av erotisk litteratur. Elementer av ren porno kan være det som skal til for å get in the mood. Hjemme hos meg er det som pleide å være en konkret samling nå godt kamuflert sammen med de andre bøkene i bokhylla. Men de er der, noen bøker som i sin tid var forbudte og dypt sjokkerende, noen pusete og litt søte, og i tillegg noen få nyere utgivelser. Og det bør sies: det er vanskelig å skrive bra om sex! Mange er de forfattere som har forsøkt seg på å skrive erotika, og det er lett å mageplaske selv med en helt ordinær sexscene i en roman.

Det skal mye til for å sjokkere oss i 2012, men hvis du vil lese erotika – la meg komme med noen bedre tips enn Fifty Shades of Grey:

Edy Poppy: Anatomi. Monotoni. Det er få som har skrevet så bra om sex som Edy Poppy.
Vil du lese om BDSM, så gjør det skikkelig, for eksempel med Pauline Réage: Historien om O og bøkene til Marquis de Sade: Justine og 120 dager i Sodoma.
Anaïs Nin: Venusdeltaetog Ut av redet. Relativt cute, men med kunstnerbohemsk angle. Og til tider overraskende sjokkerende.
Henry Miller: Sexus. Og for all del Krepsens vendekrets.
Catherine Millet: Catherine Ms seksuelle liv. Mer outrert sexliv kan du lete lenge etter. Sjokkerende utleverende.
John Cleland: Fanny Hill. Den første Pretty Woman, som for all del får gjennomgå før det blir happy ending.
Erica Jong: Jeg tør ikke fly. Klassiker. Holder seg godt.
Og kanskje jeg kan si Jens Bjørneboe: Uten en tråd? Det er litt som å se en riktig gammel pornofilm, men kan være merkverdig pirrende i all sin enkelhet.

Jeg vil spesielt gi kred til Kagge forlag for å ha utgitt et ypperlig utvalg av erotika i norsk oversettelse – var jeg dem ville jeg ha fått det frem på første hylle nå!

 

Om alle disse bøkene inneholder realistisk sex? Njae. Kanskje? Sannsynligheten er uansett stor for at det er både seksuelt pirrende og til dels litterært tilfredsstillende.

God fornøyelse!

Anbefaler for øvrig også følgende tekster om Fifty Shades of Grey :
The Rumpus: The Trouble With Prince Charming or He Who Trespassed Against us

Guardian Digested Read: Fifty Shades of Grey

Anmeldelse på svenske Bokhora.se.

Om Fifty Shades of Grey på bokbloggen Jeg leser.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s