Sorteringssamfunn? Det finnes andre perspektiver.

Tidlig ultralyd. Man trenger nesten bare å si det så er diskusjonen igang. Hvis du er for tidlig ultralyd så er du for sorteringssamfunn og du er mot mennesker med Downs syndrom. Det er det det etter hvert handler om. Er du for eller imot mennesker med Downs syndrom?

At det kan finnes andre grunner til å være for tidlig ultralyd har etter hvert blitt en underkommunisert del av diskusjonen.
At en flott ung kvinne som Marte Wexelsens Goksøyr har Downs syndrom, brukes som et eksempel på at tidlig ultralyd ville vært negativt. Ville jeg, som er for tidlig ultralyd, valgt bort Marte Wexelsen Goksøyr? Det er en absurd og egentlig helt usaklig problemstilling.

I 2004 ble jeg gravid for første gang. En etterlengtet og svært ønsket graviditet. Graviditeten løp som normalt og jeg ventet som de fleste andre på ultralyden som jeg skulle ha i uke 17. Jeg møtte som mange andre opp på Rikshospitalet for å ta en første titt på dette lille underet i magen. Jeg tenkte mest på om det var en gutt eller en jente, at noe skulle være galt var egentlig ikke i tankene mine i det hele tatt. Da jordmor begynte undersøkelsen fant hun kjapt det hun skulle, fortalte oss hvor hodet var, ryggen…og så ble hun veldig stille. Hun kikket og kikket, prøvde nye vinkler før hun sa «- Jeg er veldig lei for det, men jeg må få en av fødselslegene til å se på babyen deres. Jeg finner ikke fire hjertekammere. Det kan være at jeg ikke får frem bildet godt nok med dette utstyret. Jeg vil at legen skal se på det.»

Uke 17. Noen ganger uke 18 eller 19. Kvinner som kommer på ultralyd er nesten halvveis i svangerskapet. Til sammenligning kan premature babyer som er født så tidlig som uke 25 kan nå overleve utenfor mors mage.
Problemstillingen som møter kvinner som på ultralyd får den tøffe beskjeden om at noe er galt med fosteret er beinhard. Valget er å enten gjennomføre svangerskapet, eller å søke om senabort. Ved en senabort må kvinnen/paret gjennom en oppnevnt nemd som avgjør om abort innvilges. Innvilges abort så sent i svangerskapet så innebærer det som regel at kvinnen må gjennomgå en indusert fødsel. Også ved påvist Downs kan foreldre pr. i dag søke om senabort, men innvilgelse av senabort kan i sin tur påvirkes av hvor i landet kvinnen bor og hvem som tilfeldigvis sitter i den oppnevnte nemden.

For min egen del fulgte halvannen uke i tåke. Den ene undersøkelsen etter den andre med avansert utstyr. «Venstre ventrikkel.», «Noe fortykkelse i nakkefolden». Fostervannsprøve med ukonklusivt resultat. Ultralydutstyr som viste blodstrømninger med blå og rød farge. Og til slutt «Vi kan ikke si noe sikkert, men sjansen for at barnet vil overleve lenge utenfor mors liv er veldig liten.». Da var jeg kommet ut i uke 19 i svangerskapet. Valget var å gå hele svangerskapet og vite at barnet ikke ville overleve lenge etter fødselen, eller å avslutte svangerskapet. Da legen så fortalte oss at vi måtte søke om å avslutte svangerskapet og at det var en nemd som skulle innvilge det, husker jeg at jeg knakk sammen. Ikke bare måtte vi ta den tøffe avgjørelsen om å avslutte svangerskapet, vi måtte i tillegg overbevise noen andre om at valget var riktig.

Jeg har aldri vært i tvil om at det å avslutte svangerskapet var et riktig valg. Det betyr ikke at vi tok det valget vi gjorde med letthet. Den dag i dag kan jeg kjenne på sorgen det var å miste det som skulle vært vårt første barn. Og slik tror jeg det er for de aller fleste, uansett når og hvorfor man velger å avslutte et svangerskap. Ingen tar avgjørelsen om å avslutte et svangerskap med letthet, om det er på grunn av Downs syndrom, ryggmargsbrokk eller andre skader. Har et svangerskap gått så langt att man drar på ultralyd for å se fosteret så er det som regel et tegn på at dette er et ønsket barn, et barn som har vært ønsket og elsket helt fra det blå krysset dukker opp på en hvit pinne.
Mitt poeng er det at mange skader som ikke er forenlig med liv og antydninger om at det er noe som ikke stemmer med fosteret kan vises på ultralyd allerede så tidlig som i uke 10. Måling av nakkefold i kombinasjon med blodprøver kan gi indikasjoner. Og forskjellen på å avslutte et svangerskap i uke 12 og i uke 19 er enorm. I mange tilfeller innvilges senaborter for fostre med skader som kunne vært oppdaget på et mye tidligere tidspunkt, fordi vi ikke har obligatorisk tidlig ultralyd for alle.

På grunn av vår situasjon i første svangerskap så fikk vi enormt god oppfølging i svangerskapene med min sønn (født 2005) og datter (født 2008). Tidlige ultralyder og oppfølging på Rikshospitalet. Det er jeg svært takknemmelig for, og jeg har ikke noe annet enn gode ting å si om oppfølgingen. Uten den ekstra oppfølgingen tror jeg heller ikke at jeg hadde orket tanken på et nytt svangerskap etter det vi var igjennom den første gangen. Men for min del har det siden den gang vært en selvfølge at alle kvinner bør få tilgang til tidlig ultralyd, slik at så få som mulig skal måtte gjennomgå det jeg gjorde den gang.

Hvilke valg man tar i et svangerskap og om det er riktig eller galt å velge å avslutte et svangerskap, det må være opp til hver enkelt å bli enig med seg selv om. Dette handler om alt fra etikk til verdisyn og feminisme. De valg vi tar må vi selv stå for. Jeg vil minne alle om at det også er mulig å avstå fra å benytte seg at det tilbudet ultralyd er. Men alle bør i utgangspunktet ha de samme mulighetene, uavhengig av om de har mulighet til å betale seg til en tidlig ultralyd eller ikke. Det er DET denne debatten handler om.

Dette innlegget har vært på trykk i Dagbladet i en forkortet versjon. 

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s