Å bli voksen med en forfatter

Alle som liker å lese har sine favoritter, både forfatterskap og enkeltutgivelser. Så også jeg. Bøker som på noen måter har utviklet meg, vært med på å forme meg som både leser og menneske.

Jeg flyttet til Norge som 19-åring. Da hadde jeg lest Tranströmer på gymnaset (snakk om namedropping, det var dypt å lese dikt), men jeg må ærlig innrømme at jeg ikke husker om jeg faktisk likte det. Ulf Lundells Jack og Karin Boyes dikt var derimot viktige. Jeg leste merkelig nok Herbjørg Wassmos Dinas bok på svensk, og elsket den. Svensker og nordmenn. Det er forskjeller. Når nordmenn på min alder blir spurt om å nevne en bok som formet dem som ungdom, så nevner de gjerne Lars Saabye Christensen Beatles og Ingvar Ambjørnsens Hvite niggere. For min del er dette bøker jeg ikke leste før jeg var inne i 20-årene. Kanskje det har noe å si? Jeg skjønte jo raskt at Ambjørnsen og Saabye Christensen hadde skrevet bøker man måtte ha lest. Du kan jo ikke være boksluker, bo i Norge og IKKE ha lest Beatles og Hvite niggere, liksom? De ble lest, og jeg likte dem godt. Men det var ikke de bøkene som skulle komme til å prege meg som ungt menneske, og videre inn i voksenlivet.

Merkelig nok skulle det starte med en bok i det segmentet jeg ynder å kalle illustrerte bøker for voksne. I 1994 hadde jeg begynt å jobbe i bokhandel i Bergen, noe jeg trygt kan si har preget livet mitt i all den tid etterpå.
En av de dagene i bokhandelen, jeg tror det må ha blitt våren 1995, sto jeg og ryddet i hyllene for skjønnlitteratur. Der sto det en bok som jeg var rimelig sikker på måtte ha blitt plassert feil. Det måtte da være en barnebok? Jeg tok den ut, kikket på omslaget, leste de snodige tekstene på omslaget, begynte og bla i den, satte meg ned i en lenestol* og falt inn i den fine fortellingen om Maria. Og lille José, som tilfeldigvis elsker henne og bor inni i øret hennes. Og spiller cello.
Det første jeg likte var illustrasjonene til en ung fyr ved navn Kim Hiorthøy. Og så var det den merksnodige teksten til den like unge og tilsynelatende skallete (vanskelig å si, siden han var tegnet) Erlend Loe. Jeg kjøpte den boken. Med bokhandlerrabatt var den fortsatt en uvanlig kostbar bok for meg å være, med en bokhandlerlønn som jeg tror var 82 kroner i timen. Det skal sies at jeg solgte noen eksemplarer av Maria & José også. I pur begeistring.

Det skulle gå et års tid før en bok med oransje og sort omslag landet i bokhandelen. Naiv. Super. En fin tittel som var fullstendig håpløs å søke opp i bokhandelens nyanskaffede datasystem. Måtte man ha et punktum midt inni? Og skulle det være mellomrom, eller ikke? Men jeg husket at jeg likte teksten til denne Erlend Loe. Og det var noe virkelig fascinerende med den unge hovedpersonen som taper i krokett mot broren sin, får et totalt sammenbrudd og ender opp med å lage lister, banke på bankebrett og så vidt forholde seg til sine to venner. En god og en dårlig. Så. Jeg leste. Jeg likte. Jeg solgte massevis av den. Mengder, faktisk! 1996. Vi snakker vi tross alt om The Golden Age of Irony. Jeg vanket i studentmiljøet i Bergen, hvor alt handlet om musikk, bøker, kjærlighet (eller mangel på), penger (definitivt mangel på), øl (som vi manglet penger til å kjøpe) og følelsen av total boredom (Knaus, you were not alone). Natt & Dag, bokstavelig talt. Tross alt. Hva var egentlig meningen med det hele? Studentene på universitetet trengte nok å le av det hele, om enn med ironisk distanse. Himle litt med øynene. Sånn var det med Naiv. Super. Hovedpersonen kunne like gjerne ha vært en av oss. Jeg vil påstå at Naiv. Super er den bok som har betydd mest for min generasjons opplevelse av 90-tallet. I det minste litterært. Det er det sikkert noen som er uenig i, men de kan neppe være veldig uenig.

I forbindelse med at jeg leste Naiv. Super oppdaget jeg at denne Erlend Loe hadde debutert med roman noen år tidligere. Allerede i 1993 kom Tatt av kvinnen, uten at det kan kalles noe stort gjennombrudd. Nå kastet jeg meg over den og slukte rått historien om en ung mann som ender opp med kjæreste og gul kommode, uten at han helt får med seg hvordan det skjer. Alt lagt til et svært så gjenkjennelig studentmiljø. Jeg lo rått da jeg leste om tøysete vinsmaking og liksomvoksne samtaler. Om alt som skal være så dypt og alvorlig fordi det er slik det skal være når man er voksen. Selv om man bare later som. Og den noen ganger uforklarlige hjertesmerten. Been there. Done that.  **

Omtrent på denne tiden kom Erlend Loe også ut en ny barnebok, atter en gang i samarbeid med Kim Hiorthøy: Den store røde hunden. En barnebok totalt blottet for moral, eller kanskje den har en slags antimoral? Den som har den største og slemmeste hunden vinner. Sånn er det.  For barn? Njae. Usikker på akkurat det. Men i en alder av 22 syns jeg den passet ypperlig for meg. Det er også på dette tidspunkt jeg oppdager bøkene om Kurt. Fisken er kanskje litt småtam, men med Kurt blir grusom etablerer Loe seg som en av de tøffeste barnebokforfatterne. Det er kult, rett og slett. Jeg hadde for all del ingen barn på denne tiden, men så ikke på det som noen hindring til å kjøpe og lese disse bøkene.

Fra 1996 er det liten tvil om at jeg hadde funnet en ny favorittforfatter. Jeg er hekta på Loe!
Noen venner av meg hadde på denne tiden litteraturarrangementer på studentstedet Hulen, og hit ble også Erlend Loe invitert. Jeg mener å huske at det var rimelig glissent oppmøte. Litt tidlig kanskje. I forkant av det som skulle bli Naiv. Supers seiersgang med utgivelsen av pocketutgaven. Allerede den gang var jeg håpløst starstruck. Jeg husker at jeg tenkte jeg skulle si noe smart til han der forfatterfyren. Jeg har en følelse av at det hele ble ganske kleint.
Men det var fint å høre ham lese fra boken sin. Og etter den seansen hører jeg alltid Erlend Loes stemme i hodet mitt når jeg leser bøkene hans. Det er så distinkt. Stemmen hører sammen med teksten, på en sånn måte at det faktisk er helt utenkelig at noen andre enn Erlend Loe selv skal lese inn lydbokversjonene av bøkene han skriver.

Noen gjendiktninger, flere bøker om Kurt – som bli mindre og mindre barnevennlig. Så, i 1999 kommer det endelig en ny roman.
L
. Og jeg tenkte: Hæ? L for læring, ja vel. Eller kanskje like gjerne L for Loe. Om en gjeng med unge menn som drar til en øde øy for å bevise en tøyseteori om at Polynesierne gikk på skøyter til Sør-Amerika. I Heyerdahls fotspor. Om ikke annet var det noe helt nytt. Format: en liten og tjukk bok. Det fantes dokumenterende bilder i boken. Likevel: roman. Ja vel. Tøysedokumentarisk. Innledes med «Dere sier at den store fortellingen er død? Dere vil ha små fortellinger? Det skal dere faen i meg få.» Det var bare å godta. Bli med på tur med denne ansamlingen av familie og venner. Se hva som skjer på en totalt øde øy. Fluenes herre eller paradis. Litt av begge deler. De unge mennene får prøvd ut alt fra hvilket styresett som er å foretrekke (de konkluderer med at opplyst enevelde funker best) til at teorien de har kommet for å bevise sannsynligvis ikke holder mål. Og hvordan er det med Lånekassen? Kan de finne deg, selv på en øde øy i Stillehavet? Det var uansett noe med reiselysten min i denne perioden. Ønsket om å trekke ut i verden var sterkt og disse guttene/mennene på en øde øy var merkelig nok inspirerende. Humor eller ei.

I 2001 kom Fakta om Finland. Den har jeg fortsatt ikke lest. Og det er først nå, i det jeg sitter her og skriver dette at det går opp for meg at det er det eneste av Erlend Loe jeg ikke har lest***. Hvorfor? Jeg aner faktisk ikke. Boken står hjemme i bokhylla. Jeg har altså kjøpt den på et eller annet tidspunkt, men ikke lest den. Det er sånt som kan skje, selv med en favorittforfatter.

Men jeg husker godt at vi fikk inn Doppler i bokhandelen i 2004. Med et omslag som så ut som en pakke med skummet melk, en fin pocketutgave som skulle selges til samme pris som de innbundne bøkene. «Nå har de vært kreative på forlaget, gitt.» tenkte vi i bokhandelen. Det endte med at forlaget trykket boken i to utgaver. Opplag nummer to fikk helt normalt stive permer. For å være helt ærlig så var mykpermutgaven den aller fineste. Det var bare vanskelig å forklare kundene hvorfor den kostet like mye som en bok med harde permer. Som om det er permene som er utslagsgivende for prisen på en bok…

Denne gangen var det umiddelbar elsk fra min side. Boken ble lest nesten i et strekk.
Andreas Doppler faller med sykkelen sin ute i marka. Opplever total stillhet og bestemmer seg for å gi opp det hele. Bare bli der ute i skogen. Han er lei av hverdag, samliv,  jobb, oppussing av bad, mas og slit. Og ærlig talt, han liker jo egentlig ikke folk. Han vil bare være for seg selv en stund. Etterhvert med en elgkalv som selskap, en elgkalv han navngir Bongo. Det er lett å relatere til. Ja, ikke elgkalven, da. Men følelsen av å ha lyst til å bare si «Takk for meg!» til hele den skjemalagte hverdagen. Stadige tidsfrister og oppgaver som egentlig ikke make sense. Man bare gjør det, fordi det er sånn det skal være. Doppler lar det hele være. Han blir i skogen. Hvis han bare kan få sin daglige dose skummet melk, så er han fornøyd. Når man velger å gå mot strømmen og finne på noe helt for seg selv, mest av alt for å være alene, så er det jo litt typisk at man ender opp med i inspirere andre til å gjøre akkurat det samme. Doppler finner det mildt sagt irriterende med alle de som plutselig finner ham inspirerende og flytter ut i marka for å gjøre det samme som ham. Og er det ikke slik. Alle har lyst å være originale, men ingen er egentlig det. Doppler er uansett originalet av seg selv, der han vandrer avgårde østover sammen med sin yngste sønn (som da ligner mistenkelig på Bud, gjør han ikke?) og elgkalven. Ut av boken.

Og rett inn i neste bok, hvor Doppler, elgkalven Bongo og sønnen Gregus (Som fortsatt ligner mistenkelig på Bud…) har vandret over grensen og inn i Sverige. Volvo Lastvagnar. 2005. Der falt jeg litt av igjen og la fra meg boken. Jeg hadde fått mitt første barn og fant det vanskelig å fokusere på noe annet enn lange seanser på kafé med mengder av kaffe latte, bleiekort på Kiwi og samtaler om hvorvidt det var OK å bruke barnemat fra glass eller ei. Og eventuelt hvor de hadde det beste ulltøyet til småtassen. Samtidig irriterte jeg meg grenseløst over å ha ammetåke og det totale fravær av samtaler med reelt innhold. Jeg burde nok ha satt meg ned og lest den boken, tror jeg. Men syns det var en bedre idé å se alle sesongene av Sex og singelliv i rekkefølge på DVD. For all del, følg med. Volvo Lastvagnar dukker opp igjen…

Sommeren 2006. Steget over fra bokhandel til forlag. Fra boksalg til boksalg. Forskjellen er ikke så stor som man skulle tro. Plutselig var jeg nesten blitt samboer med Erlend Loe. I det minste med forfatterskapet hans. I arbeidstiden.

Den høsten kom Organisten ut. Samvittighetsfullt solgte jeg den inn til kundene mine, men skjønte fint lite av hva dette egentlig var. Jeg har uansett aldri hørt noe annet enn at dette er en seriøs dokumentar, så da sier vi det slik. Det er en seriøs dokumentar. Mer morsomt var det uansett å gå over i 2007 og for første gang oppleve å lese Erlend Loe i manusform. Lenge før alle andre. Romanen som begynner med en tekstmelding fra luftrommet over Sentral-Afrika:«Vi styrter. Elsker deg. Gjør hva du vil. Pappa» Og med det er 18 år gamle Julie familieløs og helt fri til å gjøre akkurat det. Hva hun vil. Jeg snakker om Muleum. En sint ung jente i sorg, og Loes første (og eneste) roman med kvinnelig hovedperson. Jeg kunne kjenne igjen meg selv som 18-åring. Det å miste et familiemedlem og føle at verden er et uendelig kjipt sted. Julie går igjennom det samme, men med muligheten til å leve ut alle de absurde impulsene hun får. Noen desperate, slik som et mislykket selvmordsforsøk. Andre mer klassisk fluktorienterte, slik som å sette seg på et fly. Og et nytt fly. Og et nytt fly. Det handler til slutt om å velge å leve videre, noe alle som har vært i sorg kan kjenne seg igjen i. I pur begeistring over bokomslaget, hvor Muleum er perlet på en perleplate, satte jeg meg ned og lagde femti små perleplatedekorasjoner som jeg sendte sammen med leseeks av boken til kundene mine. Mye moro, men ikke akkurat en aktivitet jeg ville gjort på nytt. Det tar til info lang tid å perle femti perleplater.

Jeg fikk et barn til, og kom meg tilbake på jobb i forlaget akkurat i tide til å få med meg lanseringen av Kurtby. Denne gangen ble det debatt i massevis. Var dette en barnebok? Og var det riktig å harselere med det tragiske som hadde skjedd i Knutby. Denne ganger var det ikke lenger noen tvil for meg at Kurt hadde tatt steget over segmentet voksen. Samtidig ser ikke barn det samme som vi voksne gjør i denne fortellingen. Familie på bilferie er lett gjenkjennelig for småbarnsforeldre på 30+. Bud viser seg atter en gang som en skikkelig luring, der han får viljen sin og familien legger av sted mot Mummidalen (hva er det med fascinasjonen for Finland, egentlig, Erlend?). Trukken kjører av veien og ut i en elv (atter en gang et eller annet sted i Sverige) og familien flyter etter hvert i land i den lille landsbyen Kurtby som styres med varsom jernhånd av den karismatiske Kirsti Brud. Kurt havner på kjøret. Jesus-kjøret.
Det er morsomt. Hysterisk morsomt faktisk. Alt fra kommunikasjonen i familien til Kurt (eller, mangel på sådan), kvasireligiøsiteten, hallelujastemingen og Kristi Brud som elegant spiller Kurts kone ut på sidelinjen. Satte jeg pris på det? Ja. Ironien levde fortsatt i beste velgående ved denne utgivelsen. Årets julegave til mange av mine (fortsatt ironiske) venner.

 

2009. Sommerferie. På lesebrettet (yes, we are going digital) hadde jeg manuset til Stille dager i Mixing Parts. Erlend Loe går videre fra å være ung og søkende, via å være voksen og litt overrasket over tingenes tilstand, til å nå ta steget fullt ut: Midtlivskrise. Det handler om samliv. Det handler om manglende kommunikasjon på en sånn måte at man skulle kunne tenke seg at ekteparet Bror og Nina brukte oversetterprogrammet til Google. Noe forfatteren også har gjort i det han bruker Google translates oversettelse av Garmisch-Partenkirchen i tittelen. Stille dager i Garmich, altså. En kompromissferie som er kanskje av den verste typen dramatikeren Bror Telemann skulle kunne tenke seg. Nina elsker Tyskland. Bror hater Tyskland. Han bruker dagene på å drømme om Nigella Lawson. Og hver gang Nina spør hva han tenker på så svarer han: «teater». Det er klart at forfatteren harselerer på sin vante måte, men temaene er voksne. Samliv. Familieliv. Det er ikke noe enkelt tema. Her sender han Bror og Nina i hver sin retning slik at de allikevel, tross alt kan møtes på nytt. På sitt eget vis. Mixing Parts will tear us apart. Men det kan også hende at det bringer oss sammen igjen.

I 2010 troppet Erlend Loe opp på forlaget i ny outfit. Et jaktantrekk fra Skottland. I tillegg hadde han begått en ny bok om Kurt. I Kurt kurér er det full innbyrdeskrig i Norge. Nord-Norge har løsrevet seg fra tullingene i sør som bare bruker skattepengene til ærlige og hardt arbeidende nordlendinger på tullete ting som kjønnsforskning. «To folk. To land» er valgspråket til bokens badguy Hector Hellfuck (Moahhahahahah!) og vår helt Kurt blir sendt på dramatisk oppdrag til det nordligste nord for å overlevere en viktig beskjed. Etter en hel del diskusjoner (det er ikke problemfritt å være hovedperson i Erlend Loes bøker…) setter seg Kurt i trukken for å dra nordover. Kona Anne Lise stikker også avgårde, for hennes jobb er like viktig som Kurt sin, må vite. Og barna klarer seg sikkert alene noen ukers tid. For de som har hatt diskusjoner med partneren sin av typen «Nei, det er DIN tur å være hjemme med barna denne gangen» og «Du tar det alltid for gitt at det er JEG som skal stille opp» eller «Og det er fordi DU er uunnværlig, du da?», så er det ikke fritt for at det er på sin plass å rødme litt. Kurt får en strabasiøs ferd mot nord og noen ganske brutale møter med hele den sadistiske familien Hellfuck. Det blir også litt flørt på Kurt underveis. Og Bud har selvsagt sneket seg med. Han må jo det.
Atter en gang tar vårt helt en lang omvei for å ende opp der han hører hjemme, sammen med kona Anne Lise og barna.
Forfatteren er inspirert av Jules Vernes bøker, slik som Tsarens kurér. Men det er ikke akkurat en klassisk gjennomføring. Eller, jo. Klassisk Erlend Loe.
Og: Nei. Jeg vil ikke at sønnen min på 6 år skal lese en fortelling om et ektepar som krangler og reiser fra ungene sine. Jeg har heller ikke lyst at han skal lese om diverse stymping og sadistiske måter å plage og drepe folk (Kurt) på. Men som jeg gleder meg til han blir akkurat passe gammel til det. For det er ingen tvil om at mor på 35 koste seg glugg. Moahahahahah!

Sist vår var det Åpen dør-arrangement med Erlend Loe på forlaget hvor forlagskollega og forfatter John Erik Riley skulle intervjue Erlend om forfatterskapet hans. Jeg tok en kjapp gjennomgang av hvilke bøker jeg hadde lest og ikke lest og fant ut at det var på tide å plukke opp Volvo Lastvagnar igjen. Det er jeg jammen glad for at jeg gjorde, for det skulle vise seg å være noe av det beste jeg har lest i år. Mildt sagt uforutsigbart i det Doppler, sønn og elgkalv kommer vandrende inn i svenske Värmland, møter en hasjrøykende, reggae-elskende eldre dame og tar del i hennes nabofeide med hennes semiadelige nabo, den fugleelskende Von Borring. Det handler om småfugler og undulater. Eller kanskje aller mest om mangelen på undulater. Det handler om Volvo Lastvagnar, som merkelig nok holder til i min gamle hjemby Umeå. Doppler ender altså opp med å dra til Umeå, stedet jeg forlot. For en ironi. Men i følge samtalen forfatteren har med seg selv på slutten av boken så kommer seg Doppler hjem til Oslo igjen. Ikke uten strabaser, forsikrer forfatteren meg om. Men det har han ikke tid til å skrive om, for nå våkner den yngste sønnen hans og foreldrene hans kommer på besøk. Dette er kanskje en av Loe-bøkene jeg har likt aller best. Jeg liker at forfatteren har samtaler direkte med meg som leser. At det er absurd. At Doppler oppfører seg som en dust. Kanskje hadde jeg ikke likt den like godt i 2005?

Det var kanskje først da det gikk opp for meg at denne forfatteren har vært med meg i hele mitt voksne liv, og at jeg sannsynligvis ikke bare har blitt voksen sammen med Erlend Loe. Jeg kommer til å bli både middelaldrende og gammel sammen med ham. Og det er i grunn en fin tanke. Det slo meg også den timen jeg satt og hørte ham samtale rundt bøkene sine, at jeg har gått fra å være en verdensmester på 21 til å være en voksen dame på 36. Kanskje hakket klokere, tross alt.

Og nå sitter jeg altså her med Erlends nye bok i hånda. Fvonk. Den har jeg faktisk ikke lest som manus. Jeg har ventet helt til den nå finnes i fysisk form. Med harde permer og noe som sikkert skal forestille en blekkflekk på forsiden. Den starter med et sitat av Karpe Diem. Den handler om en litt trøstesløs fyr. Og en statsminister som har mistet lysten på å være statsminister. Disse mennene skal snart møtes. Jeg vet det. Jeg har bare bladd noen sider inn i det som er en roman på 176 sider. Snart er jeg langt inne i Erlend Loes univers igjen. Og jeg vil fortsatt like det. Det er jeg helt sikker på.

Og kanskje jeg også etter hvert kommer til Fakta om Finland. Det er godt å ha noe til gode.

PS: Jeg fortsatt ikke greid å si noe intelligent i direkte samtale med Erlend Loe. Det har jeg også til gode.

 

Merknader:
*Det kan godt hende jeg sto. Men det høres finere ut å sitte i en lenestol, og siden det faktisk var lenestoler i den bokhandelen så velger jeg å tro at det var det jeg gjorde. Satte meg i en lenestol, altså.

**Jeg har ikke sett filmen Tatt av kvinnen. Merkelig nok. For jeg hadde det veldig morsomt med å lage kampanje med filmpocketen i 2007. Blant annet med gule kommoder i vinduene i utvalgte ARK-butikker

***For å være helt ærlig har jeg heller ikke lest manuset til Detektor, hele Jotunheimen. Bill.mrk. 2469 (men jeg har kikket på bildene. Det må være lov når det er en fotobok?) og Organisten, men jeg har lest alle romaner bortsett fra Fakta om Finland.

 

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s